Ingen absolutt vitenskap

Litteratur er ikke en absolutt vitenskap. Det er ingen som sitter med fasiten til hvordan for eksempel en roman skal skrives og hva den skal handle om, for at den skal bli en bestselger. Og jeg vil hevde at det er ikke sikkert forlagsredaktørene vet så veldig mye mer om hva som er godt og kan slå an hos et (stort) publikum, enn en hvilken som helst interessert og trenet leser.

Jeg skrev en gang en kriminalroman (fortsatt upublisert), der en kvinnelig forfatterspire møter en forlagsredaktør. Jeg gir et lite sitat, og det er forfatterspiren som forteller:

Ikke tale om at han ville gi meg noen tips om hva jeg eventuelt kunne sette i gang med å skape, som forlaget kunne ha fattet interesse for. «Det er ikke slik bøker blir til,» sa han til slutt. «Vi legger ikke frem en oppskrift, som du eller andre skribenter kan komponere etter. Du må finne din egen stemme, din egen form. Du må ha en historie å fortelle, som du selv har klekt ut og har eierforhold til, og kle det i et språk som fungerer og harmonerer med innholdet. Når alt dette går opp i en slags større enhet, først da kan vi kanskje finne noe av interesse.»

 Ja, slik var det jeg tenkte meg at forlagsredaktørene tenkte og arbeidet, men etter å ha sanket noen erfaringer tror jeg ikke dette stemmer i alle tilfeller. Jeg tror nok at noen sitter med en ide om – i alle fall når det gjelder underholdningslitteratur – hvilke tema som kan slå an (les: selge), hvordan historier skal bygges opp for å vri spenningssitronen maksimalt, hvordan hovedpersoner skal være, beskrives og opptre, for at de skal vekke interessen.

Men litteratur er ikke som matematikk eller regnskap. Det kan føre utallige veier inn til lesernes åpne favn.

Dette er egentlig en stor trøst, samtidig som det er irriterende ikke å få slippe til, når man tror man har laget noe som leserne ville like, og forlagene mener nei.

Jeg spurte en gang på bloggen: ”Hva vil egentlig forlagene ha?” En prat med en kvikk samtalepartner om samme tema ga meg følgende kommentar til grublingen min: ”Kanskje de ikke vet det selv?”

Nei, det kan hende. Kanskje de ikke vet hva de vil ha, bare hva de ikke vil ha. Forresten, så er uansett det mest interessante hva leserne vil ha. Men så lenge forlagene sitter og siler, må man jo også forholde seg til hva de mener?

Vel, jeg fortsetter uansett i min egen sta overbevisning. Jeg fortsetter med skrive det jeg tror leserne vil ha. Det vil si: Jeg skriver bøker jeg selv kunne tenkt meg å lese.

Bokkjøp

Jeg følger en del andre bokbloggere og observerer at flere – med en blanding av stolthet og skam? – kaller seg bokshopoholikere.

Jeg skriver jo i headingen til Pervoluto – bokbloggen min – at jeg låner de aller fleste bøkene jeg leser, på biblioteket. Jeg kan følgelig ikke kalle meg en bokshopoholiker, med et unntak når det gjelder – nettopp, du har gjettet det! – SKRIVEBØKER.

Jeg har alltid vært fascinert av de blanke boksidene – de jeg selv kan fylle med hva det skal være. Og det finnes veldig mye lekkert. Noe av det er såpass eksklusivt og kostbart at jeg nøyer meg med å kikke, men av og til kommer jeg over et godt tilbud, og da slår jeg til.

Siste nyvinning fant jeg i Trondheim, da jeg var der på besøk forrige helg. Omslaget forestiller en Penguin books-utgave av en av mine favorittbøker – Stolthet og fordom = Pride and prejudice av Jane Austen. Inni boka er det linjerte, blanke ark. Boka fikk jeg for 39,- kroner, tror jeg det var, så den kunne jeg ikke la være å ta med meg hjem.

Når alt dette er sagt, så er jeg ikke null-handler av bøker ellers. Men jeg nøyer meg med å kjøpe bøker det er noe ekstra ved – enten de er av en yndlingsforfatter, eller det er bøker jeg har lyst til å lese flere ganger. Og jeg kjøper gjerne bøker og gir bort i gave – bøker er alltid fint å gi bort, synes jeg.

Ting tar tid

Bokutgivelser gjør i alle fall det. Og som jeg har vært inne på i tidligere blogginnlegg, synes jeg det er riktig at det skal ta litt tid å lage bok, særlig når vi har kommet til den kritiske fasen. Teksten skal modnes, bearbeides og få tid til å sette seg skikkelig.

I forrige uke sendte jeg «Pengetrøbbel» til forlaget, så nå er forhåpentligvis konsulenten min i gang med å lese og lete etter feil og mangler. Før jeg sendte manuset fra meg lette jeg etter det samme, for n’te gang.

Dessuten måtte jeg altså skrive om en del av plottet, siden jeg hadde gjort en feil som endret forutsetninger for flere av scenene i boka.

Forlagsredaktøren sier at «Pengetrøbbel» skal komme ut i god tid før påske 2012. Dersom jeg går ut fra at det går ca seks måneder fra boka ble antatt og til den foreligger ferdig trykt - slik det har gjort for de to første bøkene mine, vil det bli utgivelse i midten eller slutten av mars.

Om research - og kunsten å vite når man ikke vet

Det skal visstnok finnes i alle fall to hovedgrupper man kan dele forfattere inn i: De som liker research, og de som (av)skyr det.

Det er ikke det at jeg direkte misliker research, men det er heller ikke det jeg aller helst vier tid til. I alle fall ikke mens jeg er midt inne i en kreativ prosess og ordene strømmer – da vil jeg aller helst bli sittende ved tastaturet uten å bli avbrutt av noe.

Men når et manus først blir antatt, må man selvfølgelig sikre kvaliteten. Og det er da jeg begynner å gjøre grundigere research. At man ikke har tatt researchen tilstrekkelig alvorlig eller gjort det skikkelig helt fra starten, kan dessverre straffe seg…

I forbindelse med siste gjennomgang av Pengetrøbbel, før forlaget starter på sin jobb, fant jeg ut – ved å spørre en i politiet – at jeg hadde latt politimennene velge en framgangsmåte på et åsted som ikke var sannsynlig. Dermed måtte det en god bit av grubling og omskriving til, for å vri plottet inn i et akseptabelt spor.

Man kan ta seg dikteriske friheter mange ganger, men når man velger å ta med krimplott, synes jeg man bør gjøre dette så sannsynlig og riktig som mulig. Særlig når man velger å la politifolk stå for oppklaring av saken – de har klare spilleregler de må følge. Det er annerledes om man velger journalister og privatdetektiver som helter – litteraturen har mange eksempler på at de handler etter eget forgodtbefinnende – bryter seg inn i hus for å lete etter spor, banker opp folk når de skal ha dem til å snakke. Det er metoder politiet – heldigvis – ikke kan benytte seg av!

Jeg antar at de færreste forfattere – selv de helt på toppen – har folk i omgangskretsen som de kan spørre om å lese hele manuset og sjekke ut for eksempel alt som står vedrørende politiarbeid – er det korrekt og/eller realistisk? Research må nok for det aller meste bygge på at forfatteren stiller spørsmål om det h*n er usikker på. Da må man vite når man ikke vet nok – det i seg selv kan faktisk være en utfordring!

Jeg håper nå at jeg har funnet alle momenter jeg burde ha spurt om, og jeg håper også at jeg for neste bok spør på et tidligere stadium om ting jeg er usikker på – da blir jeg kanskje spart for en del større omskrivinger. Man lærer så lenge man lever!

Tredje reise til Svaldal - er du klar?

Da er det bestemt:
Det skal utgis ei tredje bok om Hallgrim, Marie og alle de andre vi har blitt kjent med i den oppdiktede fjellbygda Svaldal. Foreløpig tittel er «Pengetrøbbel».

Flere har etterlyst en oppfølger, og siden forrige bok hadde en åpen slutt har jeg ønsket å få til en fortsettelse. Nå gleder jeg meg til å gi ut bok igjen - jeg opplever det som en veldig givende og spennende prosess dette å fullføre et skriveprosjekt .
Denne tredje boka har vært påtenkt lenge. Jeg skrev nesten hele «Pengetrøbbel» like etter å ha fullført førsteutkastet til «Lystløgneren» - vi snakker om våren 2007. Jeg var helt oppslukt av den fine bygda og persongalleriet jeg hadde skapt, og skrev ivrig videre fordi det var den eneste måten å finne ut hvordan ting gikk.
Da jeg var nesten i mål med «Pengetrøbbel» hadde jeg fått så mange avslag på «Vårløsning» at jeg begynte å tvile på prosjektet. Jeg trodde ikke det hadde noe for seg å fortsette på denne historien som tilsynelatende ingen ville ha - derfor stoppet jeg brått, og prøvde meg heller på ei barnebok og noen mer seriøse noveller. (Disse manusene ble ferdigskrevet i 2007, men er ikke utgitt.)

Slutten på «Lystløgneren» ble en del endret i forhold til mitt utkast,  i forbindelse med ferdigstillelsen før utgivelse. Derfor var det ting å gjøre både i starten og slutten av «Pengetrøbbel», men i vår fullførte jeg manuset og i sommer sendte jeg det Publica, etter først å ha vist det til min eminente testleser-venninne.

Publica forlag vil stå for utgivelsen – i dag skriver jeg under kontrakten, og innen 15. oktober sender jeg manuset til dem på nytt, for korrektur og språkvask. Fram til da jobber jeg med det samme selv, så langt jeg formår – jeg er allerede i gang, og finner som vanlig alltid litt småplukk, etter å ha "glemt" manuset noen måneder. Man blir på en måte aldri helt ferdig med den prosessen hvor man finpusser og flikker for å få teksten til å gli best mulig.

Som for de to første romanene må jeg selge 100 ex før utgivelsen, så jeg må atter en gang fri til slekt, venner og kjente. Jeg håper at de som har likt de første bøkene og kan tenke seg å lese neste, vil bestille den av meg. Boka kommer til å koste 249,- + porto – og da får du boka i postkassa på utgivelsesdatoen.

Jeg kommer tilbake med et salgsbrev litt seinere, som forteller mer om handlingen. Samtidig som jeg leser og pusser, pønsker jeg nå på hvordan vaskeseddelen til boka skal lyde.