Sommer.
Jeg har tenkt å ta skikkelig fri fra alle skriveprosjekt, og lade opp før høstens utfordringer. Å ligge unna tastaturet og tekstene mine håper jeg skal gi meg fornyet skrivekløe. Jeg må innrømme at det i flere måneder har gått tungt med skriving, redigering og korrekturlesing. Avslagene fra forlagene setter spor, selv om jeg ikke vil det. De oppleves som nedturer, og gleden ved å skrive krymper etter hvert som avslagene kommer. Jeg håper at jeg ved å koble skrivingen helt ut, kan få et påfyll av energi og pågangsmot. Jeg håper jeg kan finne tilbake til den gode gleden ved å skrive.
Selv om jeg tar fri, vet jeg at tankene ikke kommer til å stoppe. Jeg kommer til å tenke mye på de ulike prosjektene jeg jobber med, og jeg kommer til å gruble over hva jeg skal drive med i fortsettelsen. Jeg var forberedt på at det ville ta tid å komme i gang som forfatter, jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig – og at jeg kunne komme til å konkludere med – til slutt – at det faktisk ikke bare er vanskelig, men umulig.
Det jeg ikke var forberedt på, var hvor liten, dum og unyttig jeg skulle føle meg hver gang jeg feiler.
Jeg har tenkt en del på bildene jeg bruker i denne bloggen. Det er bilder jeg har tatt selv, med motiver fra naturen. Om våren velger jeg ofte bilder av knopper. Som forfatter føler jeg meg som en knopp, klar til å blomstre. Men jeg må vite at noen vil ha meg, før jeg våger å la knoppen briste og vise hva den skjuler. Jeg vet det er vanskelig for forlagene å plukke akkurat meg, siden jeg bare har en knopp å vise. Hva er inni knoppen? Er det en slående, vakker blomst, helt ulik alle andre? Er den velduftende? Blomstrer den lenge, eller visner den etter ett døgn? Er det en staude som kommer tilbake med nye gleder neste år?
Det avhenger ikke bare av genene, men også av miljø og stell. Jeg står sterkt alene – jeg liker å være ”ensom ulv” – men jeg kjenner og må innrømme at jeg også er avhengig av noe hjelp for å få til alt jeg vil.
