Tanke- og tenketid

  

Sommer.
Jeg har tenkt å ta skikkelig fri fra alle skriveprosjekt, og lade opp før høstens utfordringer. Å ligge unna tastaturet og tekstene mine håper jeg skal gi meg fornyet skrivekløe. Jeg må innrømme at det i flere måneder har gått tungt med skriving, redigering og korrekturlesing. Avslagene fra forlagene setter spor, selv om jeg ikke vil det. De oppleves som nedturer, og gleden ved å skrive krymper etter hvert som avslagene kommer. Jeg håper at jeg ved å koble skrivingen helt ut, kan få et påfyll av energi og pågangsmot. Jeg håper jeg kan finne tilbake til den gode gleden ved å skrive.

Selv om jeg tar fri, vet jeg at tankene ikke kommer til å stoppe. Jeg kommer til å tenke mye på de ulike prosjektene jeg jobber med, og jeg kommer til å gruble over hva jeg skal drive med i fortsettelsen. Jeg var forberedt på at det ville ta tid å komme i gang som forfatter, jeg var forberedt på at det ville bli vanskelig – og at jeg kunne komme til å konkludere med – til slutt – at det faktisk ikke bare er vanskelig, men umulig.

Det jeg ikke var forberedt på, var hvor liten, dum og unyttig jeg skulle føle meg hver gang jeg feiler.

Jeg har tenkt en del på bildene jeg bruker i denne bloggen. Det er bilder jeg har tatt selv, med motiver fra naturen. Om våren velger jeg ofte bilder av knopper. Som forfatter føler jeg meg som en knopp, klar til å blomstre. Men jeg må vite at noen vil ha meg, før jeg våger å la knoppen briste og vise hva den skjuler. Jeg vet det er vanskelig for forlagene å plukke akkurat meg, siden jeg bare har en knopp å vise. Hva er inni knoppen? Er det en slående, vakker blomst, helt ulik alle andre? Er den velduftende? Blomstrer den lenge, eller visner den etter ett døgn? Er det en staude som kommer tilbake med nye gleder neste år?

Det avhenger ikke bare av genene, men også av miljø og stell. Jeg står sterkt alene – jeg liker å være ”ensom ulv” – men jeg kjenner og må innrømme at jeg også er avhengig av noe hjelp for å få til alt jeg vil.

Det er for mange av oss

Detalj fra skulptur som står ved Kistefoss

En sjef jeg hadde en gang pleide for spøk å si – når avtaleboka var full og møter kolliderte en masse – «Det er for få av meg!»

Det er stikk motsatt med oss forfatterspirer - det er for mange av oss!

Det handler om tilbud og etterspørsel. Jeg skulle ønske det jeg skrev gled enkelt inn hos forlagene og ble til bøker, fort og greit. Men det jeg lager er ikke etterspurt. Det jeg lager er ikke godt nok til å ligge i toppsjiktet, og det er for mange av oss som drømmer om å egne tiden til skriving til at det holder å være middelmådig.
Jeg må bare fortsette å trene og arbeide jevnt og trutt. Kanskje jeg til slutt kan heve meg over middelmådig-sjiktet? 

«På det femte smeller det - på det sjette gjelder det»

Nå sender jeg feelgood-manuset mitt til et femte forlag. Jeg krysser fingrene og håper på velvilje fra den som skal vurdere denne gangen. Jeg har fortsatt stor tro på potensialet i boka – underholdningsromaner burde jo være ettertraktet vare; dessverre kan det se ut for at denne type underholdning (kjærlighet, feelgood – ”mest for kvinner”) helst skal serveres som et seriekonsept?

Forresten er dette på en måte sjette forsøk: For en stund siden henvendte jeg meg til et ukeblad og spurte om de kanskje kunne tenke seg å ta en titt på manuset mitt – jeg vil at boka jeg er stolt av og glad i skal bli utgitt, og tenkte at det kanskje kunne passe som føljetong i et ukeblad.

Ukebladet svarte at de gjerne ville ta en titt – bare send! Like etter fikk jeg tilbakemelding om at manuset mitt var altfor langt. De hadde ”målt” manuset og funnet ut at det ville utgjøre 31 kapitler av den lengden de ønsker, men de kan ikke ha føljetonger som består av mer enn 10 kapitler. Så den lette romanen min er tydeligvis ikke så lett, heller.

Kan det være at jeg faller mellom to stoler?
Jeg skriver lett og underholdende – såpass lett og underholdende at jeg ikke når opp i forlagene/avdelingene som vurderer såkalte seriøse romaner. Men jeg skriver tydeligvis ikke lett eller langt/kort nok til å passe inn i eksisterende underholdningslitteraturkonsept.

Hva gjør man når man ramler mellom stoler?
Man kan tilpasse seg, sikte seg inn mot en bestående stol. Eller man kan være sta, og insistere på at det må stå en stol DER – ja, akkurat DER, ja! – som passer for meg og mine lesere.

Tekstkonkurranse - kort frist!

Aschehoug er ute etter tekster om ungdom – av såkalte «nye stemmer».

Jeg kan ikke finne noe om dette på nettsiden deres, bare på Facebook.

Jeg forstår dette som en slags konkurranse, der premien er å bli publisert. Forlaget har nemlig planlagt en utgivelse til høsten: «11 i 11 : 11 nye stemmer i 2011».

Forlaget skriver: 

«Vi leter etter historier med ungdom i hovedrollene. Tekster som på en eller annen måte kretser rundt ungdomstid, uten at vi legger føringer for sjanger eller tema.»

Teksten skal ha max 30.000 tegn, og sendes til Johanne.Askeland.Rothing@aschehoug.no

Med «nye stemmer» mener forlaget stemmer som er nye for Aschehoug forlag, eller som ikke har gitt ut noe for ungdom før. Dette vet jeg, fordi jeg spurte om det.

Fristen for innsending er kort – allerede 1. juni. Hvis du har noe liggende som kan passe, kanskje det er en idé å finne det fram?

PRODUKSJONSSTANS

Jeg har drømt mye om natta i det siste - om at jeg har vært ute og reist. Eller jeg har vært på reise, nærmere bestemt - jeg har oppholdt meg midlertidig et sted, og så skal jeg hjem.
Og det er da jeg begynner å rote rundt.

Hvor er koffertene, bagene og veskene jeg skal pakke i? 

Når går bussen, egentlig?
Rekker jeg å pakke ferdig før bussen/toget/flyet går?
Alt er bare uoversiktlig, vanvittig stressende og kaospreget.

Drømmen har jeg tolket dit hen at jeg anser meg selv som på et slags midlertidig opphold med noe i livet – noe jeg tester ut, noe jeg koser meg med en stund, før jeg må gå tilbake til det jeg bør, komme meg videre i det virkelige livet. Jeg hoppet jo av jobbkarusellen for å arbeide hjemme som forfatter og husmor. Jeg har sett på dette som et forsøk. Hvis det ikke førte noe fornuftig sted, måtte jeg få meg en vanlig jobb igjen, det har jeg hele tiden ment.

Jeg har tolket reisedrømmene slik at en del av meg anser forfatterforsøket som gjennomført nå, men at jeg ikke vet hva konklusjonen ble, hva jeg skal ha med meg av bagasje enten jeg skal hit eller dit, eller egentlig hvor jeg skal ta sikte på å lande.

Dersom forfatterforsøket er avsluttet, anser jeg da forsøket som så vellykket at det er det jeg helt hundre prosent sikkert vil gå for i framtida? Eller anser jeg det som mislykket, og må ”tilbake til min lest” – bibliotekaryrket? Konklusjonen er ikke trukket enda. Jeg kaver midt i dette kjernespørsmålet, og det kan enda ta tid før jeg vet noe om hva svaret vil bli.

Poenget jeg vil fram til er at jeg tror jeg kan ha feiltolket drømmen. All bagasjen kan heller være et symbol på alle manusene og ideene jeg har til ulike skriveprosjekt. De er nå blitt så mange at jeg har mistet oversikten og fokuset på hva som er viktigst – jeg har ingen rangering på hva som skal gjøres først. Jeg mangler systematikk og orden – alt er bare rot. Det store spørsmålet jeg må stille meg selv, er: Hvor skal jeg sette inn støtet for å komme videre?

Jeg elsker å produsere tekst, så det er i den avdelingen jeg for det meste har oppholdt meg – ja rent ut sagt: gravd meg ned.

Etter å ha skapt ferdig et manus, har jeg redigert og finpusset, og så har jeg sendt manus til ulike forlag for vurdering. Stadig flere manus har jeg i omløp – bare to har jeg greid å lande.

For hver refusjon fra forlagene har jeg følt meg som et barn som har fått et plutselig og ubegripelig klaps på hånda. Jeg har blitt sittende en stund med tårevått blikk, komplett forvirret. Det sved, men hva skulle nå det klapset bety? Har jeg gjort noe galt? Hva da? Jeg skjønner ikke!?

Så har jeg hver gang føyst unna den vonde avvisningen, og gått i gang med mer skriving – men veldig ofte har jeg da gått vekk fra det jeg holdt på med da jeg fikk en refusjon, fordi jeg har sett på det som et signal om at ”dette med (for eksempel) krim, det kan jeg ikke!”, og heller begynt på noe nytt.

Etter oppklarende samtaler med en svært god venn, har jeg kommet fram til at jeg gjør lurt i å innstille produksjonen av ny tekst inntil videre. Det er jo det omstillingsdyktige bedrifter gjør – når det ikke er etterspørsel etter det de lager, må de slutte å lage det. Produksjon koster. Man må heller starte med noe annet, eller samle seg på ett produkt, der man før laget tjue. Og det ene produktet må være noe som etterspørres. 

Eller: man må i alle fall tenke seg om. Kanskje kan man finne ut noe som kan gjøres for å selge produktet inn i markedet – noe som virkelig virker?

Nå skal jeg ikke lage noe nytt på en stund, med mindre jeg virkelig skulle brenne etter å få ned noe av alt jeg tutler med i hodet. Nå skal jeg heller ta for meg manusene jeg har gjort ferdig, fundere og spekulere på hvordan jeg skal hjelpe dem fram til en fødsel. Jeg vet jeg har blogget om dette før, at jeg må gå inn for landing og alt slikt. Nå må jeg se til å gjøre som jeg sier, ikke bare rote rundt i det kreative hjørnet hele tiden – bare fordi det er det morsomste jeg vet.