Nå har det gått en drøy uke siden Norge stengte ned. Veldig mange kjenner usikkerheten prege livet akkurat nå, og usikkerheten gjør oss urolige. Vi trenger tålmodighet, og vi trenger håp og tro.
Jeg regner meg selv som en tålmodig person. Det kan være noe ved personligheten min, men jeg har også måtte lære meg tålmodighet, eller jeg kan si at jeg har fått anledning til å trene tålmodigheten min.
Det gis situasjoner og perioder i alles liv, tror jeg, da man er nødt til å ta en dag om gangen, en time av gangen, et minutt av gangen. Det er best å ikke tenke så mye på i morgen eller i går; ikke tenk på neste uke eller neste måned, men vær til stede i nået og gjør det beste ut av akkurat det øyeblikket du er i nå.
Det er naturlig å kjenne uro for situasjonen vi er i. Ingen vet hvordan korona-viruset vil spre seg, eller hvor lang tid det vil ta før vi kan vende tilbake til en noenlunde normal hverdag igjen. Bedrifter vil gå konkurs, mennesker vil miste jobben. Friheten vi er vant til å ha, til å kjøpe hva vi vil, reise hvor vi vil, kan vi komme til å miste. Men vi er med på denne stengingen av samfunnet i håp om å redde menneskeliv.
Jeg leste en oppfordring et sted om å skrive dagbok fra denne tiden vi nå er inne i, siden den er - som jeg nevnte i forrige innlegg - historisk.
Å skrive kan være å samle tankene. Å skrive kan være å sortere, skape orden i kaos. Å skrive kan være å trene tålmodigheten sin, finne roen. Å skrive - som å lese - kan gi adspredelse og trøst.
lørdag 21. mars 2020
lørdag 14. mars 2020
HISTORISK
Norge er nå i en situasjon som er historisk. For å hindre spredning av korona-viruset er skoler og barnehager stengt, kun helsepersonell som må på jobb får oppholdstilbud til sine barn. Virksomheter som samler mennesker i mengder er stengt; kulturinstitusjoner som bibliotek og museer, kulturhus, kinoer, i tillegg til treningssenter, badeanlegg og restauranter. Alle som bor i Norge er nå berørt på en eller annen måte. Om ikke på annen måte, så i alle fall når du går på butikken og finner hyllene med doruller, hermetikk og mel rensket tomme av hamstrende. Du merker nå at Norge befinner seg i en unntakstilstand.
Folk som kommer tilbake fra utenlandsreise settes i karantene i 14 dager. Det er ønskelig at vi reiser minst mulig nå, og i alle fall ikke til utlandet.
Mange har tenkt at "Nå passer det fin å reise på hytta, der er det skiføre og fint å være!", men kommunene med mange hytter vil ikke ha store mengder folk dit. Ikke nå. Så vi gjør best i å holde oss hjemme. Og er vi ute blant folk fordi vi må, så skal vi holde minst en meter avstand til andre. Om vi må hoste, skal vi helst gjøre det i et papirlommetørkle som vi hiver etterpå. Har vi ikke det for hånden, skal vi hoste inn i albukroken. Og det er viktig å vaske hendene sine.
Har du eldre slektninger eller venner med kroniske plager, skal du ikke avlegge dem et besøk akkurat nå, da korona-viruset kan være svært farlig for dem om de skulle bli smittet.
Man merker at folk er urolige. Folk hører hva myndigheten sier, men de følger ikke nødvendigvis rådene som blir gitt. Vi er informert om at det vil være nok mat til alle, så sant folk unnlater å hamstre. Det som skjer, er at enkelte ikke stoler på dette, men hamstrer store mengder hermetikk og tørrvarer for å sikre seg. Det kan hende de tenker at de skal handle inn for en lang periode, slik at de slipper å oppsøke butikken der det jo er ganske mange mennesker samlet nå om dagen, men jeg tror ikke det er det som ligger bak. Det er en form for panikk som griper om seg. Er du i butikken og ser hvordan folk fyller handlevognene, så er det jo fort gjort å tenke at "Hm. Her blir jo hyllene tømt for både det ene og det andre, slik folk handler. Sikkert lurt at jeg også tar med litt ekstra!"
Jeg ser at enkelte butikker har innført begrensninger, kun tre av samme vare per kunde.
Kanskje de også burde innføre begrensning på hvor mange samtidig kunder de slipper inn i butikken? Det kan bli ganske tett mellom reolene enkelte tider av dagen. Da jeg var innom butikken torsdag ettermiddag etter jobb, var det veldig fullt der jeg pleier å handle. Jeg så at folk fylte handlevognene like mye som de gjør før påske, da butikkene skal holde stengt et par dager og folk skal ha familieselskap hver dag i påska. Så ja, folk hamstrer. Enda det er frarådet av hensyn til fellesskapet.
Mange blir engstelige i denne unntakstilstanden. At så strenge tiltak settes i kraft gjør at vi forstår at det er alvor. Og leser man løssalgsaviser eller følger nyhetskanaler er det ikke måte på hvor mye dystert stoff som presenteres. Personer som sliter psykisk i utgangspunktet, kan komme til å få det veldig tøft i denne tida. Jeg håper de skjermer seg selv fra de mest høyrøstede dommedagsvarslene, og heller innhenter nøktern informasjon fra Folkehelseinstituttets hjemmeside, eventuelt følger med på nyhetssendingen på NRK, men det holder sikkert med én oppdatering per dag, hvis man kjenner at man blir engstelig av det man leser og hører.
Disse historiske dagene er en historie vi kunne vært foruten. Men det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg håper vi klarer å stå sammen gjennom prøvelsene, vise solidaritet og medmenneskelighet, og komme styrket ut på den andre siden. Og forhåpentligvis med færrest mulig syke og døde av korona-virus.
Folk som kommer tilbake fra utenlandsreise settes i karantene i 14 dager. Det er ønskelig at vi reiser minst mulig nå, og i alle fall ikke til utlandet.
Mange har tenkt at "Nå passer det fin å reise på hytta, der er det skiføre og fint å være!", men kommunene med mange hytter vil ikke ha store mengder folk dit. Ikke nå. Så vi gjør best i å holde oss hjemme. Og er vi ute blant folk fordi vi må, så skal vi holde minst en meter avstand til andre. Om vi må hoste, skal vi helst gjøre det i et papirlommetørkle som vi hiver etterpå. Har vi ikke det for hånden, skal vi hoste inn i albukroken. Og det er viktig å vaske hendene sine.
Har du eldre slektninger eller venner med kroniske plager, skal du ikke avlegge dem et besøk akkurat nå, da korona-viruset kan være svært farlig for dem om de skulle bli smittet.
Man merker at folk er urolige. Folk hører hva myndigheten sier, men de følger ikke nødvendigvis rådene som blir gitt. Vi er informert om at det vil være nok mat til alle, så sant folk unnlater å hamstre. Det som skjer, er at enkelte ikke stoler på dette, men hamstrer store mengder hermetikk og tørrvarer for å sikre seg. Det kan hende de tenker at de skal handle inn for en lang periode, slik at de slipper å oppsøke butikken der det jo er ganske mange mennesker samlet nå om dagen, men jeg tror ikke det er det som ligger bak. Det er en form for panikk som griper om seg. Er du i butikken og ser hvordan folk fyller handlevognene, så er det jo fort gjort å tenke at "Hm. Her blir jo hyllene tømt for både det ene og det andre, slik folk handler. Sikkert lurt at jeg også tar med litt ekstra!"
Jeg ser at enkelte butikker har innført begrensninger, kun tre av samme vare per kunde.
Kanskje de også burde innføre begrensning på hvor mange samtidig kunder de slipper inn i butikken? Det kan bli ganske tett mellom reolene enkelte tider av dagen. Da jeg var innom butikken torsdag ettermiddag etter jobb, var det veldig fullt der jeg pleier å handle. Jeg så at folk fylte handlevognene like mye som de gjør før påske, da butikkene skal holde stengt et par dager og folk skal ha familieselskap hver dag i påska. Så ja, folk hamstrer. Enda det er frarådet av hensyn til fellesskapet.
Mange blir engstelige i denne unntakstilstanden. At så strenge tiltak settes i kraft gjør at vi forstår at det er alvor. Og leser man løssalgsaviser eller følger nyhetskanaler er det ikke måte på hvor mye dystert stoff som presenteres. Personer som sliter psykisk i utgangspunktet, kan komme til å få det veldig tøft i denne tida. Jeg håper de skjermer seg selv fra de mest høyrøstede dommedagsvarslene, og heller innhenter nøktern informasjon fra Folkehelseinstituttets hjemmeside, eventuelt følger med på nyhetssendingen på NRK, men det holder sikkert med én oppdatering per dag, hvis man kjenner at man blir engstelig av det man leser og hører.
Disse historiske dagene er en historie vi kunne vært foruten. Men det gjelder å gjøre det beste ut av situasjonen. Jeg håper vi klarer å stå sammen gjennom prøvelsene, vise solidaritet og medmenneskelighet, og komme styrket ut på den andre siden. Og forhåpentligvis med færrest mulig syke og døde av korona-virus.
lørdag 25. januar 2020
Alle kan gjøre litt
![]() |
| Gjenbruksnett til frukt og grønnsaker. Smart! :) |
Det var engang jeg begynte å kna på en framtidsfabel eller dystopi. Der er jorden i ferd med å bukke under, og i denne fabelen går det så galt fordi menneskeheten aldri ble enige om hva miljøproblemene skyldtes (var de menneskeskapte eller tilfeldige svingninger?) eller hvordan de kunne repareres.
Det er vel etter hvert ganske stor enighet om at klimaendringene vi opplever i verden i dag, er menneskeskapte. Og hvis det ikke settes i verk drastiske tiltak, kan jorden, hele livsgrunnlaget for planter, dyr og mennesker gå tapt.
Jeg tror mange tenker at dette er skummelt, kanskje særlig de unge. Jeg husker selv da jeg vokste opp, at nyheter i aviser og TV kunne skremme. Den gangen var det den kalde krigen og redselen for at det skulle bryte ut atomkrig som var det skumleste.
Når det gjelder klimaendringene ønsker vel de fleste at problemet blir fikset, men man tenker kanskje at det er fint lite jeg, ett enkeltmenneske, kan gjøre. Så skyver man heller de ubehagelige tankene til side og lever som før.
Men hvis vi skal begynne et sted, må det vel være med oss selv? Og om det i utgangspunktet er bare litt vi kan gjøre, så er det vel uansett bedre enn ingenting?
Hvis du tenker etter er det kanskje noe du kan gjøre? Som for eksempel minske bruken av plast?
Jeg har lært at det finnes noe som heter bee wrap (på norsk: bivoksark) du kan bruke i stedet for plastfolie til å pakke inn mat med. Arkene er laget av bomull innsatt med bivoks, og er for gjenbruk; de kan rengjøres i kaldt vann og mild såpe, henges til tørk, og så kan de brukes på nytt. Behandler man arkene riktig, er det sagt at de holder ett år. De kan ikke brukes til kjøtt eller fisk, men du kan bruke de til matpakka, eller når du pakker inn ost, brød og hva du ellers pleier å bruke (engangs)plast på.
Bivoksarkene har også klebende effekt, litt god håndvarme er alt som skal til, så kan du forme dem til å ligge tett rundt gjenstanden du pakker inn.
Men apropos plast: Jeg husker at min bestemor pleide å vaske og tørke plast og bruke om igjen. Det kan også bidra til mindre plastsøppel, hvis man gjenbruker. De mest solide plastposene holder til å brukes flere ganger.
Det er også mulig å ha med bærenett i butikken. Ganske store nett til hele handelen, men også små til å samle frukt og grønnsaker som selges løst.
Som forbruker kanskje man også kan henvende seg til vareprodusenter man ser pakker gjenstander inn i både ett og to lag plast, og be dem utvikle andre alternativer for å bevare varene hele og fine på veien fra produksjon til forbruker?
Forleden dag kom jeg over denne gladnyheten; to norske studenter har utviklet spiselig emballasje laget av tang! https://www.nrk.no/kultur/vinnere-av-dogas-hedersmerke-for-design-og-arkitektur-2020-1.14869384
Hvordan er det med deg; lar du deg uroe av klimaendringene, og har du tenkt over om det er noe du kan gjøre for å bidra med for å bedre situasjonen?
lørdag 4. januar 2020
Nytt år - nye muligheter
Jeg pleier ikke å ha nyttårsforsetter, men jeg er absolutt ikke motstander av at man iblant tar et stopp i bakken, gjør opp status for livet slik det står nå, og ser om det kanskje kan være noe å endre. Er det mulig å få det bedre med seg selv og menneskene man omgis av; familie, venner, kolleger? I så fall kan det aldri bli feil å gjøre noen grep. Men grep kan man gjøre hele året, man trenger ikke vente til 1. januar! ;-)
En viktig sak som stadig flere blir opptatt av, er miljøvern. Alle kan gjøre LITT. Kanskje kan du la bilen stå en og annen gang, heller gå, sykle eller bruke kollektivtransport? Kanskje kan du gjøre noe for å minske plastbruken? Og det er sikkert mulig å kaste mindre mat?
2019 ble ikke noe skriveår av de store for min del. Jeg fikk endelig publisert novellesamlingen Noen ganger holder det som ebok, og det er jeg fornøyd med. Men utover det har jeg vært veldig lite aktiv på skrivefronten, og jeg håper at jeg for året som kommer skal klare å fokusere på ett skriveprosjekt. For jeg tror det er utfordringen min og det som holder meg vekk fra tekstproduksjon, at jeg hopper som en forvirret frosk fra det ene prosjektet til det andre. Alle prosjektene mine er kjempeinteressante, men jeg kan jo ikke jobbe med mange prosjekt samtidig, det blir bare kaos.
Derimot synes jeg at 2019 var et meget godt leseår! Jeg hadde mange fine leseopplevelser i året som gikk; kjente stor appetitt på bøker og fant heldigvis mange som fenget. Noe som jo bare bidrar til enda større appetitt! Så det kan jo også være noe som har holdt meg vekk fra tastaturet, at jeg har lest i stedet for å skrive...
Løping har vært en stor interesse for meg i mange år, men for drøye to måneder siden kunne jeg plutselig ikke løpe. Det er noe med bekkenet. Jeg vet ikke om det blir kronisk, eller om jeg kan bli bra igjen. Slik status er nå, kan jeg gå turer på ca 5 km, men da begynner jeg å bli sliten. Beina blir støle og tunge, og det kjennes ustøtt og ubehagelig å fortsette. Jeg har blitt gradvis litt og litt bedre, så det er bare å holde motet oppe, fortsette å gjøre øvelser jeg har fått foreskrevet, og mosjonere det jeg klarer.
Nå har jeg også oppdaget hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å trene! Dette er jo i teorien frigitt tid som jeg kanskje kan bruke på skriving?
Jeg håper skriveåret ditt har vært bra, og at du ser lyst på å fortsette i 2020. Det er ikke mange som kan leve av å være forfatter i landet vårt, men om vi ikke kan leve av det, kan det jo være en givende hobby.
Godt nytt skriveår!
En viktig sak som stadig flere blir opptatt av, er miljøvern. Alle kan gjøre LITT. Kanskje kan du la bilen stå en og annen gang, heller gå, sykle eller bruke kollektivtransport? Kanskje kan du gjøre noe for å minske plastbruken? Og det er sikkert mulig å kaste mindre mat?
2019 ble ikke noe skriveår av de store for min del. Jeg fikk endelig publisert novellesamlingen Noen ganger holder det som ebok, og det er jeg fornøyd med. Men utover det har jeg vært veldig lite aktiv på skrivefronten, og jeg håper at jeg for året som kommer skal klare å fokusere på ett skriveprosjekt. For jeg tror det er utfordringen min og det som holder meg vekk fra tekstproduksjon, at jeg hopper som en forvirret frosk fra det ene prosjektet til det andre. Alle prosjektene mine er kjempeinteressante, men jeg kan jo ikke jobbe med mange prosjekt samtidig, det blir bare kaos.
Derimot synes jeg at 2019 var et meget godt leseår! Jeg hadde mange fine leseopplevelser i året som gikk; kjente stor appetitt på bøker og fant heldigvis mange som fenget. Noe som jo bare bidrar til enda større appetitt! Så det kan jo også være noe som har holdt meg vekk fra tastaturet, at jeg har lest i stedet for å skrive...
Løping har vært en stor interesse for meg i mange år, men for drøye to måneder siden kunne jeg plutselig ikke løpe. Det er noe med bekkenet. Jeg vet ikke om det blir kronisk, eller om jeg kan bli bra igjen. Slik status er nå, kan jeg gå turer på ca 5 km, men da begynner jeg å bli sliten. Beina blir støle og tunge, og det kjennes ustøtt og ubehagelig å fortsette. Jeg har blitt gradvis litt og litt bedre, så det er bare å holde motet oppe, fortsette å gjøre øvelser jeg har fått foreskrevet, og mosjonere det jeg klarer.
Nå har jeg også oppdaget hvor mye tid jeg faktisk har brukt på å trene! Dette er jo i teorien frigitt tid som jeg kanskje kan bruke på skriving?
Jeg håper skriveåret ditt har vært bra, og at du ser lyst på å fortsette i 2020. Det er ikke mange som kan leve av å være forfatter i landet vårt, men om vi ikke kan leve av det, kan det jo være en givende hobby.
Godt nytt skriveår!
mandag 21. oktober 2019
SELVPUBLISERING
Jeg forstår det som at noen innen forlagsbransjen har sagt til ham at de mener kvaliteten på selvpubliserte verk blir dårligere enn det forlagene utgir, noe han imøtegår.
Jeg har personlig aldri hørt noen fra forlagsbransjen si akkurat dette med kvalitet hos selvpubliserende rett ut, men det virker som det er en stilltiende enighet om at alle som selvpubliserer, gjør det fordi det de skriver ikke er bra nok, og følgelig ikke får kontrakt med noe forlag. Dette kan sikkert stemme for mange, men det kan også hende at forlagene ikke forstår seg på all slags litteratur, selv om de burde gjøre det.
Jeg har selv skrevet i et tidligere innlegg på bloggen at jeg ikke vil anbefale selvpublisering for en debutant. Mine første bøker ble gitt ut på Publica bokforlag. Riktignok garanterer de seg mot tap ved at forfatteren må selge en viss andel eksemplarer før boka gis ut, og kvalitetsvurderingen de sier de tar før kontrakt inngås, er ikke veldig streng. Men likevel kan ikke Publica regnes som et rent selvpubliseringsforlag. Verket blir redigert, språkvasket og korrekturlest i samarbeid med forfatteren. Og jeg opplevde det som en grundig prosess, der jeg lærte mye. Jeg forsto også at det er mye man som forfatter kan se seg blind på, uansett hvor språkmektig eller belest man er. Et øvd øye som kommer utenfra og leser med kritisk sans, vil normalt heve teksten.
Nå har jo også Sæther gitt ut bøker før i samarbeid med forlag, så han har nok lært seg det som trengs for å sikre god kvalitet på sluttproduktet.
Tilbake til artikkelen: Det står også at selvpublisering blir stadig mer vanlig. Kolofon, som er Norges største selvpubliseringsforlag, har gitt ut mellom 150 og 200 titler i året de siste fem årene.
Sæthers motivasjon for å selvpublisere, i tillegg til at han får bestemme selv hvordan boka skal bli, synes å være det økonomiske. Hans selvpubliserte roman Kriminell er blitt innkjøpt av kulturrådets innkjøpsordning. Fordi han publiserer selv uten et (fordyrende) forlag som mellomledd, får han hele 235.000 for jobben. Om forlaget hadde meldt ham opp til innkjøpsordningen, ville han bare sittet igjen med 83.000 - resten ville forlaget tatt. Selvfølgelig er det utgifter forbundet med å utgi bøker; trykkeriet og distributører skal ha sitt, språkvaskere og korrekturlesere likeså. Men de to siste leddene her tar altså Sæther hånd om selv, forstår jeg ham rett.
Sæther er jo i en heldig posisjon at han faktisk kan velge; jeg vil anta at de aller fleste forfattere som selvpubliserer gjør det fordi de ikke har noe annet valg. Ingen forlag vil inngå kontrakt med dem, rett og slett fordi forlagene ikke anser forfatternavnet eller produktet som salgbart.
Personlig er jeg usikker på hvor god butikk det er å gi ut bøker selv. Forlagene er normalt gode på markedsføring og salg, noe det ikke er gitt at alle forfattere er. Det krever tid, innsats og andre ressurser også, som annonsering og annen promotering. Ressurser som en selvpubliserende ofte ikke har.
Og noen forlag sitter med bukta og begge endene innen bokhandel - det er således ikke enkelt for en ukjent forfatter utgitt på et lite filleforlag å bli tatt inn i de store bokhandelkjedenes sortiment. Men eierforlagenes egne produkt kjøres inn i hauger og lass.
Nei, jeg har ikke noe særlig tro på lønnsomheten i selvpublisering. Men jeg ønsker selvfølgelig Sæther og alle andre som våger å satse på selvpublisering, lykke til!
Abonner på:
Innlegg (Atom)

