søndag 8. mai 2011

Ikke noe kanskje

I den kjente «Solveigs sang» av Henrik Ibsen heter det:

Kanske vil der gaa baade vinter og vaar, baade vinter og vaar, og næste sommer med og det hele aar, og det hele aar…

Jeg har ofte nynnet litt på den sangen, muligens som et forsøk på å mane meg selv til tålmodighet. 
Tålmodighet trengs nemlig i bøtter og spann når man forsøker å etablere seg som forfatter, og det er helt sikkert at jeg må vente både vinter og vår, den neste sommer med og det hele år før jeg kommer noe videre – så ordet «kanskje» kan jeg nok stryke og bytte ut med noe annet. Helt sikkert vil det gå både vinter og vår – og den neste sommer med og det hele år…
Men – da vet jeg jo det i det minste! Det å ha visshet har jeg jo ofte tenkt på som en fordel – usikkerhet er noe dritt. Og hvis du tenker om meg at ”nå leker hun Pollyannas være-glad-lek”, så kan du vel ha litt rett i det.

I går fikk jeg avslag fra forlag nummer fire som har hatt feelgoodmanuset mitt inne til gjennomlesing og vurdering. Nå har det gått høst, vinter og (snart) vår siden jeg første gang sendte manuset fra meg – det var tidlig i september 2010.
Ting Tar Tid. Det er godt jeg har annet å drive med mens feelgoodmanuset farter hit og dit og viser seg fram. Jeg har bestemt meg for å sende det til enda et forlag, før jeg eventuelt gjør noe mer med det. Skylappene er på inntil videre, og jeg er derfor sikker på at det ikke er noe galt med manuset, bare konsulentene/redaktørene som har lest det. Eller: Galt og galt - de har bare ikke likt det - jeg kan ikke ha truffet smaken deres.

søndag 1. mai 2011

Imponerende sta

Våren er her!
Denne deilige tida på året da det popper fram liv, høyt og lavt. Det meste er vi glad for å se komme igjen – tulipanene, de søte, små og blå forglemmegeiene, og den hardføre rosa jeg fikk avlegger av fra mor. Andre kunne vi gjerne unnvært – brenneslene og løvetennene som har infiltrert, eller regelrett konspirert overalt i hagen. Nå kunne jeg ha krøpet rundt på alle fire dagen lang, og forsøkt å begrense omfanget av ugress. Særlig er det mye løvetann i plenen/mosen vår.
Jeg har en liten og spiss slags spade som jeg stikker på skrått ned i jorda ved siden av løvetanna. Jeg bender og lirker og som regel hører jeg da et lite knepp etter ei stund. Da er det bare å dra opp løvetannplanta, og en god bit av rota følger med. Det er rota som gir fra seg et saftig knepp når den ryker.

Samtidig som jeg irriterer meg over hvor usannsynlig mange løvetannplanter det er på hver kvadratmeter med plen, må jeg la meg imponere over hvor seiglivet og opportun løvetanna er. Noen steder vokser den seg stor på tilsynelatende ingenting, eller kanskje bare et bittelite jordkorn, midt i en asfaltørken! Og den har lange, seige stengler, som strutter freidig opp, og på toppen – et bustete, kvikt hode, nesten selvlysende gult. 
Egentlig er løvetanna en sta og pen opportunist – kanskje man rett og slett skulle ha den som forbilde!?

fredag 8. april 2011

Norsk barnebokinstitutt tilbyr forfatterstudium

«Drømmer du om å skrive den nye fantastiske bildeboka, de gode lettlestbøkene, den virkelig store ungdomsromanen? Da er du kanskje en av dem som bør søke Forfatterutdanningen ved Norsk barnebokinstitutt. Fristen for å søke er 23. mai 2011.»

Dette skriver Norsk barnebokinstitutt på sine hjemmesider. Det skal nå i vår være nytt opptak til forfatterstudiet de tilbyr; fra før har de uteksaminert to kull.
Forfatterutdanningen er et deltidsstudium med månedlige samlinger over to år.
Studiet gir 60 studiepoeng og rett til å søke om studielån hos Statens lånekasse.
Studiet koster 30.000 per år.


torsdag 7. april 2011

Når man ikke vet, kan man håpe eller tro

Forleden dag skrudde jeg på TV, bare for å ha noe å se/høre på mens jeg tøyde litt og gjorde noen øvelser etter en løpetur. Da var det tilfeldigvis reprise av Skavlan, og Morten Harket var gjest. Han fortalte noe om at han hadde visst veldig tidlig at han kom til å bli berømt, eller kom til å gjøre suksess med musikken og sangen. Han sa også at når han ”vet” noe på den måten, så pleier han å ha rett.

Dette han sa ga meg noe å tenke på. Jeg kan ikke si at jeg ”vet” at jeg kommer til å slå gjennom som forfatter og bli et kjent navn, en forfatter folk flest har hørt om eller lest noe av. Jeg skulle ønske jeg kunne. Da hadde det vært lett å utholde alle vanskelighetene man møter på veien fram mot målet. Rene barneskirennet! For man kan tåle mye når man bare vet at enden kommer til å bli god.

Men i mangel på at man ”vet”, kan man tro eller håpe. Jeg tror virkelig at jeg skal lykkes – en dag. Hvis jeg ikke virkelig trodde det, hadde jeg gitt opp for lengst. Jeg tenker at det å tro på noe, er sterkere enn å håpe, selv om håpet også kan være en positiv kraft.

Så må jeg vel også ha en dose flaks? På den andre bloggen min, Pervoluto, skrev jeg omtale av boka «Shackleton : en polarhelt for vår tid». Der nevner jeg at det virker som om polarheltene på den tiden trodde at hell og lykke var en faktor man skulle regne med. Hadde man flaks, så kunne man lykkes med det meste. «Lykken står den heldige bi» er det jo noe som heter.

Når jeg nevner håp og tro, er det lett å tenke på kjærlighet i samme slengen. ”Tro, håp og kjærlighet.” Kan det å elske være det samme som å vite? Jeg vet i alle fall at jeg elsker å skrive (og lese!). Det man elsker, vil man alltid synes er verdt å kjempe for.

mandag 4. april 2011

Lese og skrive

Det å lese henger sammen med det å skrive. Hvis vi ikke kunne lese, hadde vi ikke kunnet skrive – i alle fall hadde vi ikke kunnet være sikre på at vi hadde skrevet noe som betydde noe, og vi hadde ikke kunnet kontrollert hva det var vi skrev.

For å bli en god skribent, er du nødt til å være en dyktig leser, på samme måte som du må være flink til å lytte for å bli en god musiker. Du må også ha evne til å opparbeide deg en avstand til teksten du selv har skrevet, for å kunne bedømme den mer objektivt og sant. For de fleste – med sånn passelig god hukommelse – tror jeg det fungerer godt å opparbeide seg avstand ved å la teksten hvile noen uker eller måneder. For meg er det i alle fall slik, at når jeg tar teksten fram igjen etter en god stund, er det nesten som å se teksten for aller første gang.

Etter som jeg har skrevet større mengder det siste året, og også skrevet med større bevissthet, merker jeg at jeg har utviklet meg som skribent. Men jeg har også utviklet meg som leser. Jeg har blitt enda mer kritisk. Ferdighetene påvirker hverandre. Når jeg skriver og utvikler skriveferdighetene, utvikler jeg leseferdighetene mine på samme tid. Også til mine egne tekster blir jeg mer kritisk, og det skal mer til før jeg blir fornøyd.

En dag håper jeg at jeg har kommet opp på et så høyt nivå, at jeg klarer å imponere flere enn meg selv. ;-)