Plant et tre

I forrige uke plantet vi et plommetre i hagen vår. Foreløpig er det bare en liten ”pinne” med litt løv på, så det vil gå noen år før treet bærer frukt. Da gjelder det å være tålmodig.

Det slo meg at dette med å forsøke å komme i gang som forfatter, er litt som å plante et tre.

Det lille treet er kanskje det man har av talent, utgangspunktet man har å jobbe seg ut fra når man investerer tid, studier, prøving og feiling for å komme nærmere målet; den spede starten på noe som kan bli stort og sterkt. Når man planter et tre, setter man røttene i god jord, og lar så sola, regnet og tiden virke. Fordi det ligger i treets natur at det skal vokse, blir det etter hvert større og sterkere, og til slutt bærer det kanskje frukt. Men tålmodighet må til. Og tillit til at tiden og naturen får det til, selv om det fra uke til uke knapt er synbare endringer på treet. 

På samme måte innser jeg at tålmodighet er en dyd når man vil komme i gang som forfatter. Der jeg før tenkte at jeg ville ha kommet et stykke på vei etter to-tre år med hardt arbeid, skjønner jeg nå at man bør ha et mye lengre tidsperspektiv. Kanskje om 10-20 år er jeg kommet et stykke som merkes. Ved å se mer langsiktig på ting, skrur man også forventningene ned, og forhåpentligvis blir ikke skuffelsene så store når man ikke kommer til målet med en eneste gang.

Et stille rom

Når jeg skal skrive er det mange ganger som å gå inn i et stille rom, stenge døra etter meg, og glemme eller stenge ute hverdagens kjas og mas. Det å kunne dukke ned i oppdiktede problemstillinger, eller engasjere meg i liv og skjebne til fantasifigurer er kanskje som en slags flukt, men det oppleves i alle fall som å gå inn i noe som gir meg fred, det oppleves som stille og rolig, på en god måte.

Jeg vet ikke om andre forfattere har det likeens, men i hodet mitt foregår det alltid noe. Av og til er det slitsomt mye. Jeg tumler med ideer, lytter til hva hovedpersonene mine i bøker vil fortelle meg, eller kanskje ”lytter” er feil ord; kanskje jeg mer sanser at de vil et eller annet. Helst vil de nok videre? De vil at jeg skal gå inn i deres historie igjen, og fortsette der jeg slapp. «Hva skjer videre i livet mitt?» spør de kanskje. 

Det er mange av de litterære figurene mine etter hvert. For jeg har hatt og har så mange ideer, og jeg må innrømme at jeg av og til hopper ganske mye mellom ideene mine. Før jeg er ferdig med ide A, hopper jeg kanskje til ide K og skriver litt på den. Så fristes jeg til å grave litt mer i en ide F, som er en jeg tar litt innimellom, og kanskje får jeg likegodt en helt ny ide P, som jeg ikke greier å la være å begynne på med en gang den dukker opp…

Jeg tror skrivingen oppfattes som et stille eller behagelig rom for meg, fordi jeg da endelig kan la alle ”stemmene” få slippe til. I hverdagen ellers - når jeg driver med andre ting, da jeg er der for andre (virkelige!) mennesker - må stemmene inni meg tie. Det kan være slitsomt å dytte dem vekk, holde dem unna, få dem til å være stille, be dem vente.

Hm. Kanskje forfatter ikke er et yrke, men en diagnose? At man ”hører stemmer” pleier vel ikke å være et godt tegn, eller hva...? :-)

Joda, for en forfatter tror jeg det er en veldig god ting å ”høre stemmer”. Hva tror du?

Bedre med ei bok i hånda...

Jeg er sikkert veldig gammeldags, men når jeg nå sitter her og ser på den siste boka mi - «Døden på skrivekurs» - ei god, real papirbok som jeg kan holde i, kjenne tyngden av, snuse på, bla i – ja, da først opplever jeg boka som virkelig, som faktisk eksisterende. Det er ikke lenger bare et fantasifoster som flyter rundt på internett et sted – bestillbar til lesebrett eller som print-on-demand. Først nå – som jeg har fått boka i hus – er det som den eksisterer. Først nå er det som om den virkelig er blitt født.

Det er en herlig følelse. Endelig har jeg "barnet mitt" her hos meg. Og så fin den er! Jeg var ikke så rent lite spent på hvordan en print-on-demand-bok ville se ut, men papir, permer og innbinding er av meget god kvalitet. 

Det eneste jeg kan si jeg savner, er at tekstene til forfatterspira i boka – Edvarda Knutsen – ikke er blitt satt med en annen bokstavtype enn resten av teksten. Da jeg sendte fra meg tekstfila, skilte Edvardas bolker seg klart ut fra resten – men ikke slik her, altså.

Likevel tror jeg leserne vil forstå hva som utgjør selve fortellingen, og hvilke deler som er skrevet av Edvarda.

Nå passer det bra å sende en takk til Ken Hansen i Tekstloftet forlag - takk for at du var med på å realisere dette prosjektet!

Døden på skrivekurs er nå tilgjengelig for salg

Nå har jeg fått beskjed fra Tekstloftet forlag om at både e-bok-utgaven og print-on-demand-utgaven av Døden på skrivekurs er lagt ut for salg.

Jeg har skrevet om denne romanen før, men jeg kan gjenta hva vaskeseddelen sier om bokas handling:

Kolbjørn og Sigve – politimenn og gode venner – dumper høyst ufrivillig oppi en mordsak mens de er på fjelltur.

Liket – en kvinne i 40-årene – som fiskes opp fra Nutendvannet, viser seg å ha vært gjest på Solstad høyfjellshotell og deltaker på et skjønnlitterært skrivekurs, arrangert av Scarabæus forlag.

Det blir snart åpenbart at den drepte – Edvarda Knutsen – ikke var spesielt godt likt av noen av de andre kursdeltakerne, og dessuten var på kant med forlaget som arrangerte kurset.

Hvorfor var hun i det hele tatt invitert til Solstad – forlaget likte jo hverken henne eller det hun skrev?

Og hvem drepte henne? Riktignok var hun mislikt av flere, men hvem gikk så langt som å ta henne av dage?

Jeg har opplevd mine nedturer når jeg har vært i kontakt med norske forlag, og denne romanen er en form for kreativ bearbeidelse av nederlagene jeg har hatt. Edvarda har forfatterdrømmer på samme måte som jeg har det, men til forskjell fra meg tar hun ikke forlagenes avslag pent eller med fatning. Hun tar avslagene virkelig ille opp, og utøver til slutt desperate handlinger for å oppnå sine mål.

Siden deler av handlingen foregår på et skrivekurs og politimannen Kolbjørn hater skjønnlitteratur, er kanskje romanen ekstra interessant for lesere som er opptatt av litteratur, hva og hvorfor vi leser, og hvordan litteratur blir skapt.

E-bok-utgaven kan bestilles her:

http://itunes.apple.com/no/book/d-den-pa-skrivekurs/id541517601?l=nb&mt=11
E-boka koster 149,- Nkr.

Print-on-demand-utgaven kan bestilles her:

http://www.lulu.com/shop/randi-landmark/døden-på-skrivekurs/hardcover/product-20211268.html

(Print-on-demand (”trykking-etter-bestilling”) er en vanlig papirbok der hvert eksemplar først blir laget når det bestilles, og denne utgaven koster 249,- + porto.)

Framgangsmåte:

Velg "Add to Cart"

På neste side velg "Checkout"

På siden deretter velg leveringsmåte

Ved express blir boka levert på døra

Oppgi betalingsinformasjon og adresse når du blir bedt om det.

Trykk og kjøp! :-)

Lek og alvor

Som i livet for øvrig, mener jeg at man også i forhold til skriving bør skride til verket med en balansert blanding av lek og alvor; for å komme i gang, og greie å utvikle en slags motor som kan holde en gående i positiv utvikling og vekst.

Jeg har erkjent at jeg er avhengig av en viss ”godfølelse” når jeg skal skape tekst. Om gleden og leken ikke er der, blir det vanskelig å få til noe.

Men jeg må også ha en dose alvor i leken – som stiller krav, gir en retning, peker mot et mål.

Skrivingen er ikke bare en lek for meg, det er også dypt alvor. Det er derfor jeg blir nedfor og lei meg når forlagene takker nei til manusene mine – fordi det virkelig betyr noe for meg å skrive; det er det jeg har lyst til å holde på med. Jeg tørster etter aksept og positive tilbakemeldinger som kan bidra til at jeg blir sikrere på at jeg kan skrive, og at jeg kan skrive noe andre har lyst til å lese.

Når jeg mister fokuset, og i stedet går og grubler på apparatet rundt skrivingen (Hvorfor vil ikke forlagene ha det jeg skriver, er det noen vits i å gjøre flere forsøk? Hvis jeg skal forsøke igjen, hvor skal jeg i så fall sette inn støtet, skal jeg jobbe med manusidé a, b eller x i tida framover?), får jeg ikke energi igjen til å skape. Da har på en måte alvoret tatt helt overhånd. Da har jeg stukket fingeren så langt ned i jorda at jeg ikke får den løs igjen uten videre. Da føler jeg meg miserabel og langt nede, og alt jeg tar i blir til bly.

Jeg har tidligere på bloggen fortalt at jeg deler inn skrivearbeidet i to faser, nemlig kreativ og kritisk prosess. Da kan man kanskje si at den kreative prosessen er leken, mens den kritiske fasen representerer alvoret.

Som ung leste jeg Erich Fromms ”Om kjærlighet”. Jeg mener å huske at han der omtaler morskjærlighet og farskjærlighet, og peker på forskjellene mellom disse to kjærlighetene. En mor elsker barnet sitt betingelsesløst, mens en far nettopp stiller betingelser for å elske; barnet skal være sånn og slik, så har det fortjent fars kjærlighet. En fars kjærlighet er kanskje derfor mer formende og oppdragende. Der har du kanskje leken og alvoret igjen?

Som forfatter må jeg ha både mors- og farskjærlighet til verket mitt. Som mor lar jeg leken og kreativiteten boble teksten fram. Men som tekstens far setter jeg meg etterpå ned og ser klart at teksten trenger å tøyles og stusses på, slik en viltvoksende buske behøver behandling og klipp, ellers mister den helt fasongen og får snåle proporsjoner.