I min almanakk er det for hver nye uke en aforisme, eller et fyndord. Kanskje har du et litt anstrengt forhold til slike sitater, tenker at det er selvfølgeligheter og meningsløse floskler.
Personlig liker jeg i alle fall noen. De kan være som heiarop som setter mot i meg, eller de kan være til trøst.
Den som står i overskrifta til dagens innlegg, synes jeg er litt negativt ladd, men den kan jo ha noe for seg likevel. Den er tankevekkende.
Som forfatterspire tenker jeg at jeg gjentatte ganger gjennom mange år har oppsøkt ei viss dør. Hver gang jeg har sendt inn manus til forlag, er det som å banke på den døra. «Kan jeg få komme inn? Jeg har en tekst her, kan jeg få by på den?» Svaret har hver gang (så å si) vært nei.
Med tanke på ukas fyndord; nå som jeg har spurt så mange representanter som passer på denne døra, og tilbydd ulike tekster her og der, og hver gang fått svaret nei. Og døra åpner seg ikke. Kanskje er ikke den døra for meg? Det er lov å lure, i alle fall.
Kanskje man kan finne en annen vei inn i varmen? Eller bare gå og finne på noe annet.
Hva slags forhold har du til aforismer? Har du en du liker veldig godt, eller en du hater?
