Da ungene ble større, gikk det an å være i sin egen boble ved siden av at de lekte og holdt på med sitt; det var gjerne lesing eller skriving jeg holdt på med da, for det er jo det jeg har lyst til å drive med i boblen min.
Som middelaldrende merker jeg at energien ikke er like god lenger. Jeg orket rett og slett mer da jeg var yngre. Orket at det foregikk mange flere ting per dag, orket å holde på lenger med ting, var mer utholdende mentalt og fysisk. Så behovet for egentid er ikke blitt mindre, selv om jeg har mye mer egentid nå enn da ungene var små; det behovet holder seg på en måte konstant.
Jeg tenker ofte tilbake til da jeg som ung voksen bodde alene. Da hadde jeg mye egentid, da! Da var det for mye av det. Jeg lengtet etter selskap, håpet at noen skulle ringe på eller stikke innom, eller slå på tråden og foreslå at vi skulle finne på noe. Men alle hadde nok med sitt, virket det som.
Det hendte jeg ble skikkelig nedfor av all alenetiden. Da greide jeg ikke ta kontakt med bekjente eller venner, for å foreslå en prat eller et treff, selv om jeg visste at det ikke hadde gjort noe. Jeg var bare "nerimella" som man sier nordpå. Jeg ble smådeppa av å være så mye alene. Da var det bare å stå i det, holde ut til det ble arbeidsdag igjen. For det var gjerne i helger og ferier det ble stusslig å være så mye alene.
For å kunne skrive tenker jeg det er viktig med en god balanse mellom egentid og det å ha folk rundt seg. Man trenger egentid for å bearbeide og skape tekst, men man trenger også impulser utenfra for å fange opp ideer, og impulser får man i rikt monn når man er ute blant folk.
Det er absolutt noe i uttrykket For mye og for lite skjemmer alt. Passe mye egentid ønsker jeg meg.
Hva med deg? Har du behov for mye egentid? Og har du passe mye, for lite eller for mye egentid, synes du?
