SELVPUBLISERING

I Aftenposten kunne jeg nylig lese om krimforfatter Eirik Husby Sæther som mener han ikke trenger noe forlag for å gi ut bøkene han skriver. Han vil heller gjøre det selv. Han hevder at forlagene ikke er så viktige for god redigering, språkvask og korrektur som de hevder; dette er oppgaver han fint kan ta hånd om selv.
Jeg forstår det som at noen innen forlagsbransjen har sagt til ham at de mener kvaliteten på selvpubliserte verk blir dårligere enn det forlagene utgir, noe han imøtegår.
Jeg har personlig aldri hørt noen fra forlagsbransjen si akkurat dette med kvalitet hos selvpubliserende rett ut, men det virker som det er en stilltiende enighet om at alle som selvpubliserer, gjør det fordi det de skriver ikke er bra nok, og følgelig ikke får kontrakt med noe forlag. Dette kan sikkert stemme for mange, men det kan også hende at forlagene ikke forstår seg på all slags litteratur, selv om de burde gjøre det.

Jeg har selv skrevet i et tidligere innlegg på bloggen at jeg ikke vil anbefale selvpublisering for en debutant. Mine første bøker ble gitt ut på Publica bokforlag. Riktignok garanterer de seg mot tap ved at forfatteren må selge en viss andel eksemplarer før boka gis ut, og kvalitetsvurderingen de sier de tar før kontrakt inngås, er ikke veldig streng. Men likevel kan ikke Publica regnes som et rent selvpubliseringsforlag. Verket blir redigert, språkvasket og korrekturlest i samarbeid med forfatteren. Og jeg opplevde det som en grundig prosess, der jeg lærte mye. Jeg forsto også at det er mye man som forfatter kan se seg blind på, uansett hvor språkmektig eller belest man er. Et øvd øye som kommer utenfra og leser med kritisk sans, vil normalt heve teksten.
Nå har jo også Sæther gitt ut bøker før i samarbeid med forlag, så han har nok lært seg det som trengs for å sikre god kvalitet på sluttproduktet.

Tilbake til artikkelen: Det står også at selvpublisering blir stadig mer vanlig. Kolofon, som er Norges største selvpubliseringsforlag, har gitt ut mellom 150 og 200 titler i året de siste fem årene.

Sæthers motivasjon for å selvpublisere, i tillegg til at han får bestemme selv hvordan boka skal bli, synes å være det økonomiske. Hans selvpubliserte roman Kriminell er blitt innkjøpt av kulturrådets innkjøpsordning. Fordi han publiserer selv uten et (fordyrende) forlag som mellomledd, får han hele 235.000 for jobben. Om forlaget hadde meldt ham opp til innkjøpsordningen, ville han bare sittet igjen med 83.000 - resten ville forlaget tatt. Selvfølgelig er det utgifter forbundet med å utgi bøker; trykkeriet og distributører skal ha sitt, språkvaskere og korrekturlesere likeså. Men de to siste leddene her tar altså Sæther hånd om selv, forstår jeg ham rett.

Sæther er jo i en heldig posisjon at han faktisk kan velge; jeg vil anta at de aller fleste forfattere som selvpubliserer gjør det fordi de ikke har noe annet valg. Ingen forlag vil inngå kontrakt med dem, rett og slett fordi forlagene ikke anser forfatternavnet eller produktet som salgbart.

Personlig er jeg usikker på hvor god butikk det er å gi ut bøker selv. Forlagene er normalt gode på markedsføring og salg, noe det ikke er gitt at alle forfattere er. Det krever tid, innsats og andre ressurser også, som annonsering og annen promotering. Ressurser som en selvpubliserende ofte ikke har.

Og noen forlag sitter med bukta og begge endene innen bokhandel - det er således ikke enkelt for en ukjent forfatter utgitt på et lite filleforlag å bli tatt inn i de store bokhandelkjedenes sortiment. Men eierforlagenes egne produkt kjøres inn i hauger og lass.

Nei, jeg har ikke noe særlig tro på lønnsomheten i selvpublisering. Men jeg ønsker selvfølgelig Sæther og alle andre som våger å satse på selvpublisering, lykke til!