Noen sider i uka

En liten rapport om hvordan det går (eller ikke går) med korrekturen av Kjære Sandra.
Jeg må nok bare innrømme at det går uhyre sakte.
Tempoet kan beskrives som ”Noen sider i uka.”
Det er vanskelig å finne tid til å sitte noe særlig ved PC-en hjemme om dagen, og for å være ærlig er jeg lite motivert akkurat nå. Det å få tilbake manuset i ”knust tilstand” er jeg like lei meg for og oppgitt over enda. Ikke bare tenker jeg at jeg nå sitter og gjør et stort stykke arbeid jeg kunne vært spart for, men siden konsulenten så tydelig mislikte det meste av manuset, er det i meg også blitt sådd en tvil til hele prosjektet.

For jeg sitter jo med følelsen av at konsulenten syntes det var en pine å lese teksten min, og for å gjøre pinen så kort som mulig, prøvde hun å kutte den ned til et tørt og stusslig minimum. Effektivt og rett på sak, så blir vi ferdig med det, liksom. Men hvem er det som vil lese en slik roman? Du har jo lyst til å romanen skal vare en stund, hvis du liker tema og handling? Du vil jo kose deg med de hyggelige scenene, sutte litt på dropset?

Det kjennes som om jeg sitter og limer sammen noe som er knust i småbiter, og mens jeg limer er jeg redd for at noen små skår har føket så langt av gårde at de blir umulige å finne igjen og er gått tapt.
Tålmodig tar jeg for meg bit for bit av det konsulenten har tatt ut. Vurderer i hvert tilfelle om jeg skal ta inn igjen alt, noe av det, eller kanskje gi konsulenten rett, og ikke sette inn igjen noe av det.
Så langt har jeg tatt inn igjen det aller meste, forsøker å lappe sammen og få tilbake godfølelsen for produktet.

Jeg har arbeidet med dette manuset i flere år; så jeg kjente at det begynte å bli ganske overarbeidet. Og nå med den ekstra belastningen jeg føler det var å få såpass brutal konsulentbehandling…

Jeg må virkelige bite tennene sammen for å holde ut med Kjære Sandra hele veien fram til utgivelse.