«Evig eies kun det tapte»

Dette kjente sitatet fra Henrik Ibsens Brand liker jeg godt. Det er en merkverdig blanding av logisk og selvmotsigende på samme tid. Kan man virkelig eie noe man har tapt?

Sitatet henger egentlig sammen med noe mer:

«Sjel, vær trofast til det siste: Seirens seir er alt å miste. 

Tapets alt din vinning skapte – Evig eies kun det tapte!»

Jeg har nå en stund forsøkt å følge en drøm – drømmen om å bli forfatter. Jeg sa opp jobben jeg hadde, viet tid og krefter til skriving. Håpet var å få til et manus som et eller annet kjent forlag måtte si ja til å gi ut.

Jeg håpet at en dose talent blandet med en solid dose hardt arbeid skulle føre fram, men har jo funnet ut at suksessformelen er mye mer kompleks enn som så. 

Jeg vil understreke at jeg aldri trodde dette ville bli lett! Jeg er og var klar over at forlagene takker nei til de aller fleste manus de får tilsendt. Jeg er og var klar over at det kunne vise seg umulig å komme ordentlig i gang som forfatter, samme hvor hardt jeg satset.
Jeg visste også at ”alle” fraråder at man sier opp jobben for å arbeide fulltid som skribent, før man er blitt ordentlig etablert.

Det jeg ikke var klar over var hvordan jeg kom til å føle det når avslagene kom. Jeg var ikke forberedt på å kjenne meg så liten, dum og uønsket.

Jeg angrer ikke på at jeg satset skikkelig i forsøket mitt, selv om jeg nå har funnet ut at drømmen om å bli forfatter ble stadig mer knust, jo mer jeg forsøkte å fange den. Jeg innså til slutt at jeg ikke ville greie å gjøre drømmen til virkelighet på denne måten, uten samtidig å skade det forfattergjerningen lever av, som er glede, fantasi, kreativitet, lek. Alt ble så vrient, tungt og vanskelig. Hvert nei fra forlagene gjorde at motløsheten trengte seg stadig mer på. Leken og gleden ble sakte kvalt.

Derfor har jeg nå bestemt meg for å la drømmen slippe fri; som en fargeglad ballong skal den få sveve, vippe lett og lekelystent opp mot sky. Hvem vet hvor den havner, hvem vet hva den kan få se og oppleve på sin vei?

Så! Der slapp jeg drømmen! Der er drømmen tapt, der drar den… Morna drømmen min… (Snufs.)

Men vent nå litt? Drømmen forsvinner jo ikke? Den henger der oppe i lufta over meg fortsatt, slik at jeg kan se den!

Fordi jeg lot drømmen slippe å bli virkelig, har jeg faktisk fått den tilbake, hel og fin! Nå er fantasiens livslyst, glede og lek tilbake. Skapergleden som prosjektet mitt tynte og plaget med sitt alvor og ønske om å realisere mål, se resultater, hele tiden komme et stykke videre – er tilbake, like hel og fin som før!

Fordi jeg sluttet å følge drømmen, ble den fri. Å ha skrivingen som hobby er det riktige for meg akkurat nå, selv om jeg har trivdes med å skrive mye, har følt meg som en ekte forfatter og aldeles ikke har sluppet opp for ideer om hva jeg kan skrive om.

Noen ganger føles det riktig å gi slipp. Å gi opp kan kanskje føles litt som å la noe dø, men så slipper man endelig usikkerheten, den slitsomme vekslingen mellom tro og tvil. Nå trenger jeg ikke gruble, slite eller tvinge meg selv til å håpe eller tro. Nå skal jeg bare kose meg med å skrive. 

Drømmen er fri! Og jeg er fri!