Det var med skrekkblandet fryd, (eller for å være ærlig: med hovedsakelig bange anelser) jeg åpnet tekstfila og begynte å se over hva konsulenten har av innvendinger.
Selv om det ikke er så mange språklige blemmer å rydde opp i lenger, (jeg har blitt bedre på å ferdigstille tekster nå, enn hva som var tilfellet for det først antatte manuset mitt), er konsulenten flink til å se kritisk på reisverket i fortellingen min. Og der har hun innvendinger, eller vi kan kalle det forslag, akkurat som sist. Det blir noe å gruble over – enten jeg må skrelle vekk en del, eller jeg må legge til noe. Konsulenten og forlaget ønsker å vri boka mi mest mulig over mot krim, mens jeg kjenner at jeg vil hvile minst like tungt på feelgood-aspektet. Kanskje vi kan diskutere oss fram til et slags kompromiss?
Innspillene fra konsulenten er fine - noe å bryne seg på - og det kjennes godt å bli tatt på alvor. Nå jobber vi seriøst - sammen - for å få til best mulig resultat.
Hver gang jeg får tilbake en førstekorrektur kjenner jeg at jeg nesten blir oppjaget og stressa. Jeg har lyst til straks å gi meg i kast med materien og rette opp alt som er ”feil”, forte meg med å få tilbake følelsen av å være i balanse og ha kontroll, få tilbake oversikten på alt – både helheten og alle bitene av helheten.
Men stressafølelsen vil og skal legge seg. Når jeg får oversikt over hva jeg har igjen å jobbe med, kanskje. Så må underbevisstheten få tid og ro til å jobbe litt med plottet igjen. Forhåpentligvis åpenbarer det seg en løsning på hvordan jeg skal forbedre manuset og få aksept hos forlaget, uten at jeg må skrive om igjen altfor store deler.
"Feelgood-krim", i like :)
SvarSlettJeg kaller det faktisk feelgood-krim. :-)
SvarSlettJeg er ikke den første til å mikse krim og feelgood (Camilla Läckberg gjør det f.eks., selv om mordene hennes er så bestialske at akkurat de delene av romanene hennes er mer feelbad), men jeg trekker det kanskje litt lenger enn andre har gjort før?