Hva, hvordan og hvorfor jeg skriver

En dato i november  (som jeg uprofesjonelt nok ikke husker akkurat nå) er jeg bedt om å stå for innholdet i Litterær lunsj på biblioteket der jeg jobber, nærmere bestemt Ringerike bibliotek. Jeg fikk selv bestemme overskrift på foredraget, og jeg har valgt å kalle det sånn omtrent "Møt forfatteren Randi Landmark. Hun forteller hva, hvordan og hvorfor hun skriver". Det høres litt mindre stivt ut enn "presentere sitt forfatterskap".

Det er en stund til november, men samtidig vet man jo at tida går fort, så i dag har jeg planlagt innholdet i foredraget. Så har jeg mulighet til å la det modnes og jeg kan eventuelt revidere i flere runder før jeg skal i ilden.

Fremdeles blir det veldig lite kreativ skriving, og det er vel mest fordi jeg ikke har roen inni meg som jeg vet kreves. Og nå har jeg også noe annet som ligger foran i prioriteringene, siden jeg har lyst til å prøve kriminalromanen min hos nok et forlag. Før jeg skriver ut og sender manuset, har jeg tenkt å lese gjennom det igjen - nå er det jo noen måneder siden sist og jeg kan komme til å oppdage noe jeg vil endre.

16-9-16

Fredag var det femti år siden jeg ble født. Alder er en rar ting,  for selv om den er målbar er den lite håndgripelig, og jeg synes det er veldig rart at jeg nå har levd hele femti år! Selvfølgelig kjenner jeg at jeg har levd en stund, har opplevd og vært med på mye, men samtidig føles det som veldig kort tid siden jeg var f.eks. 30.
På innsiden er jeg vel mye den samme, selv om jeg kan si jeg kjenner meg tryggere på meg selv, og jeg stiller meg mer avslappet til mange ting, tar ikke alt så tungt. Det er vel det som er livserfaring; man vet at mye kan ordne seg, uten at man behøver bekymre seg opp og i mente, ingen vits i å ta sorgene på forskudd.
Selv om jeg skriver at jeg kjenner meg tryggere og alt det, så kan jeg likevel føle meg liten og dum i enkelte sammenhenger, som i «ikke på høyde med situasjonen». Kanskje er det bare bra, for da vil jeg muligens fortsette å være forsøksvis ydmyk og for all del ikke brautende eller besser-wissersk. Ikke i alle sammenhenger, i alle fall.
Jeg skal forsøke å ikke bli sånn at jeg til stadighet gnåler om «Jeg som har levd så lenge vet jo at...», og «Så gammel som jeg har blitt», selv om jeg har hørt meg selv komme med enkelte utsagn  av denne typen i det siste; på jobben er jeg nå en av de eldste, tenk det.
Jeg synes jo ikke at alder er så viktig når det gjelder andre, så da får jeg prøve å tenke sånn om meg selv også.

Jeg er meg, og det er umulig å leve lenge uten å bli eldre. Sånn er det bare!

Overskriften på innlegget i dag: Jeg liker tall med mønster i. Som fødselsdatoen min: 16-9-1966. Det ble ganske fint mønster på datoen min for femtiårsdagen også (i alle fall når jeg korter ned årstallet til -16): 16-9-16.

Nok et avslag

I dag fikk jeg omsider svar fra forlaget som har hatt krimromanen min til vurdering siden tidlig i mai (!) i år. Jeg hørte ingenting, purret dem i august, hørte ingenting, purret dem på nytt nå før helga, og i dag kom altså svaret. Og det er som vanlig nei. Denne gangen kan jeg ikke ha hatt noen særlige forventninger, for jeg kjenner ikke at jeg er spesielt skuffet engang. Jeg er egentlig mest irritert over at det kan gå an å bruke så lang tid på å avgi svar!

Siden sist jeg blogget har jeg hatt nok en skrivedag som også gikk bort til tull og vas. Jeg tror problemet nå er at jeg ikke får bestemt meg for hva jeg skal gjøre først, av alle de ulike prosjektene jeg har, og som er på ulike stadium. Det er veldig lenge siden jeg har vært i skaperfasen, jeg har bare lest, flikket og pusset på nesten-ferdige ting. Derfor har jeg tørstet etter å skrive noe nytt, gjerne videre på noe som bare er så vidt påbegynt. Men så har jeg altså ikke greid å bestemme meg for hvilket prosjekt det i så fall skal være. Før neste skrivedag bør jeg ha bestemt meg for det, ellers går vel enda en skrivedag bort til tøys.

Hva gjør jeg med det ferdige manuset jeg nå fikk refusert nok en gang? Hmmmm. Jeg er mildt sagt usikker. Mulig jeg sender det til et annet forlag; det er jo alltid litt spennende å ha et snøre ute, kanskje får man napp. Den som intet våger, intet vinner...