Børre.
Når du hører navnet, ser du kanskje for deg en lubben, lystig sjarmør, med brune, blanke bamseøyne, krøllete hår og søte fregner sukret over nesa. Hvis det er slike assosiasjoner du får av navnet Børre, så blir du like skuffet som jeg ble.
I virkeligheten er Børre en seig, senete, slåss-lysten krabat, som stadig plager og provoserer folk til å knytte nevene og innta forsvarsposisjon. Det røde håret stritter trassig i alle retninger og øynene skifter fort fra grønne lyn til mørke, stengte brønner. Fregner har han, men de virker mer pepret enn sukret.
Børre kommuniserer lite. Han kommanderer, skjeller ut og banner med store bokstaver.
Børre går i 5B, klassen rektor mumlende omtaler som et «uhyre vanskelig tilfelle». Det innebærer at ingen lærere har orket å bli fast ved klassen særlig mer enn noen måneder av gangen. Rekorden er det «Tordentønna» som har. Jerndisiplinen hans holdt til sju måneder sammen med det som nå er 5B, men han fikk nok, han også.
5B er den mest krevende klassen på Storstaneset skole. Børre er den mest krevende eleven i 5B. Og jeg må vel være den mest naive læreren på skolen, som sa ja til å ha klassen i norsk, kristendom og engelsk, enda ryktet deres hadde støyet imot meg helt siden jeg begynte å undervise på stedet. Jeg lovet rektor at jeg ville prøve en periode, og jeg trodde virkelig at jeg hadde en mulighet til å roe dem – få dem til å konsentrere seg om å lære, i stedet for å terrorisere og bråke.
Børre dominerer eller preger hver skoletime. I kristendomstimene bytter han ut ord han ikke liker, i salmer og andre tekster. I stedet for å si «Amen» til slutt i en bønn, skriker han «NEMLIG» så høyt han klarer, og tramper samtidig i golvet med høyrefoten. Den fine salmen «Å leva, det er å elska» har han laget ny tekst til: «Å streva det er å drita, og turka seg etterpå!»
I engelsktimene leter han i ordboka etter stygge ord på engelsk. Ordene han finner skriver han pertentlig og korrekt med store, røde tusjbokstaver på ark som han river ut av kladdeboka si. Av arkene lager han papirfly som han sender rundt til dem i klassen han ikke liker; det vil si at samtlige av de andre elevene kan risikere å få et uskjellende papirfly i hodet.
Det nytter lite å snakke irettesettende til ham. Da blir han heller verre. I starten ble jeg rød og flau over alt det han kunne finne på å kalle meg, men jeg har blitt mer herdet etter hvert. Det vanligste navnet han har på meg er «masefitte», det kommer hver gang jeg prøver å få ham til å gjøre noe spesielt, eller få ham fra å gjøre noe som ikke er lov.
En kristendomstime for en måneds tid siden utartet til en svært begredelig seanse. Jeg hadde forsøkt å vise lysbilder, men så snart jeg slokket lyset begynte noen av guttene å kaste snøballer rundt i klasserommet. Snøballene lagde de av snø som de fikk tak i fra vinduskarmene på utsiden av klasserommet. Det morsomste var selvfølgelig å kaste framover mot lerretet og meg. Lerretet svingte snart hit, snart dit, ettersom snøballene klasket mot det, og heftet jeg skulle lese fra, ble bombet ut av hendene mine av et hardt og velrettet kast.
Det var ikke Børre som begynte, men han ble den aller ivrigste etter hvert. Da han slapp opp for snø, kastet han viskelær og annet innhold fra pennalet til Jeanette, som satt og hylte at han skulle la være. Jeg slo på lyset og ba om å få ro i klassen. Alle roet seg, utenom Børre. Da jeg ba ham om å slutte å kaste ting rundt seg, svarte han: «Jeg er ikke ferdig, masefitte!», og kastet Jeanettes pennal i tavla bak meg slik at resten av innholdet raste ut. Jeg holdt meg rolig og ba ham om å plukke opp alle Jeanettes ting og putte dem tilbake i pennalet hennes. Jeanette satt med jakka over hodet og gråt, mens de andre i klassen var bleke og tause. Børre trasset meg med et luende blikk, men resten av timen sa eller gjorde han ingenting.
I det lengste tenker en vel at en skal greie seg uten hjelp fra andre lærere eller rektor, men etter denne timen tok jeg Børre med til rektors kontor. Det har jeg gjort med umulige elever før, og da har det ofte vist seg at de har tenkte seg om før neste rampestrek.
Rektor spurte Børre om hva det var han hadde gjort. Børre svarte ikke. Jeg fortalte rektor hva som hadde hendt i den foregående timen, og la til at Børre generelt sett var ganske uvillig til å høre på irettesettelser og følge påbud fra lærer. Rektor smattet og ristet på hodet. «Børre, Børre, da! Dette har vi snakket om før, ikke sant? I klasserommet er det frøken som bestemmer, og da skal du gjøre slik som hun sier. Ikke sant? Nå må du vel huske dette, ellers må vi finne på en straff til deg, og det vil du vel ikke?»
«Samma for meg, parykk-pikk!»
Rektor ble rosa i kinnene, men lot seg ikke friste til å heve røsten. «Tupé, gutten min. Tupé heter det.»
Rektor så strengt og manende på gutten, men jeg skjønte at Børres blikk var sterkere enn rektors.
«Gå til time nå, og så husker du hva jeg har sagt.» Rektor viftet oss ut med en verdig mine.
Jeg har ventet på en passende anledning til å komme meg vekk fra 5B, og det har særlig vært Børres oppførsel, eller manglende samme, som har ført meg inn på den tanken. Men nå har vi på en måte blitt vant til hverandre – jeg vet hvordan jeg skal håndtere Børre for å tirre ham minst mulig, og Børre lar meg være i fred hvis jeg respekterer det store behovet han har for å få leve usjenert. Jeg har lært meg til å overhøre all banningen og det grove snakket – alle fy-ordene som ligger som tåkebanker rundt ham, slik at det er vanskelig å se ham klart. Jeg begynner egentlig å bli ganske nysgjerrig på gutten. Kanskje er det konkurranseinstinktet i meg som er vekket – jeg har bestemt meg for at jeg skal holde ut lenger med Børre og 5B enn det «Tordentønna» orket!
Dette er nok en gammel oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1996. Oppgaven dreide seg om å beskrive en person med Tourettes syndrom.
Det var litt morsomt å finne igjen denne teksten, etter at jeg mange år senere har skrevet om en skurk ved navn Børre Borch – som figurerer i boka «Lystløgneren». Jeg får en anelse om at denne Børre i oppgava her, kunne ha vært Børre Borch som barn…
