mandag 25. oktober 2010

INSPIRASJON


Er en forfatter er avhengig av inspirasjon for å kunne skape?
Jeg kan ha inspirerte øyeblikk, da skrivekløen er påtrengende og nærmest forlanger at jeg får ideer notert, enten på ved hjelp av penn og papir, eller jeg har mulighet for å sette meg ned ved datamaskinen. Ideer kan dumpe ned i meg når som helst og uten varsel, men er dette inspirasjon?
Jeg må nok si at jeg ikke er så opptatt av inspirasjon, men synes det er viktigere at jeg har en god ro. Roen jeg tenker på er inne i meg selv, og har større betydning for muligheten til å kunne skape, enn at jeg har det rolig rundt meg.
Hvis den indre roen er til stede, kan jeg godt ha lyder og aktivitet i rommet rundt meg, og enda klare å holde konsentrasjonen og forme ideene mine til tekst.
For å kunne skape tekst er jeg avhengig av konsentrasjon. Slik at jeg kan tenke de lange, sterke tankene. Tanker som er så levende i meg at jeg kan parkere dem en ettermiddag, når dagens arbeid er endt, og finne dem igjen dagen etter, eller når det kan være jeg har mulighet for å fortsette på samme tekst igjen.

Denne roen jeg sikter til tror jeg alle trenger. Følelsen av at vi er til stede i øyeblikket, til stede i vår egen virkelighet, vår egen kropp. Øyeblikkene der vi ikke higer etter å være et annet sted, eller tenker framover eller tilbake og heller ville vært der – det er disse øyeblikkene som byr på den gode roen.






Å være ute i naturen gir meg ro. Slik sett kan man sikkert si at natur er en inspirasjonskilde for meg. Jeg synes naturen har mye vakkert og friskt å by på. Jeg liker å gå tur eller mosjonere ute i frisk luft. Det er oppkvikkende. Gammelt slagg og uttygde tanker blir forkastet, og nye kommer kanskje til. Det er best å gå, når jeg vil tenke en del. Da rekker jeg også å observere mer langs veien – en trekrones vakre silhuett mot himmelen, noen lubne skyer i artig formasjon over sentrum av bygda, et vennlig vinddrag som kommer meg snusende i møte. Om jeg vil nullstille hodet, er det best med en løpetur. Da har jeg nok med å holde rytmen og drivet, puste riktig og disponere krefter slik at jeg kanskje greier å løpe bakkene helt til topps – da er det lite annet som greier å røre seg i hodet mitt.

tirsdag 19. oktober 2010

Forløsende spennende bygderoman



Denne anmeldelsen sto i avisa Valdres 8. mai 2009, og den betyr mye for meg. Ikke bare fordi det foreløpig er den eneste ordentlige anmeldelsen jeg har fått, men aller mest fordi den er så positiv.
Anmelderen er helt tydelig en velvillig leser, liker boka og gir uttrykk for det.
Kritiske lesere leter etter feil og mangler, og finner det. Velvillige lesere er innstilt på å like, og greier det som oftest med glans.
Selvfølgelig ser jeg at kritiske lesere er viktige - jeg er selv en kritisk leser og pirker og dissekerer. Kritikk kan gjøre litteratur bedre.
Men velvillige lesere er også viktige, i alle fall for meg. Det er en herlig følelse å få positive tilbakemeldinger fra fornøyde lesere!

PS: Hvis du klikker på anmeldelsen, får du større og leselig bilde.

torsdag 14. oktober 2010

GUTTEN I TÅKEBANKENE

Børre.
Når du hører navnet, ser du kanskje for deg en lubben, lystig sjarmør, med brune, blanke bamseøyne, krøllete hår og søte fregner sukret over nesa. Hvis det er slike assosiasjoner du får av navnet Børre, så blir du like skuffet som jeg ble.

I virkeligheten er Børre en seig, senete, slåss-lysten krabat, som stadig plager og provoserer folk til å knytte nevene og innta forsvarsposisjon. Det røde håret stritter trassig i alle retninger og øynene skifter fort fra grønne lyn til mørke, stengte brønner. Fregner har han, men de virker mer pepret enn sukret.
Børre kommuniserer lite. Han kommanderer, skjeller ut og banner med store bokstaver.

Børre går i 5B, klassen rektor mumlende omtaler som et «uhyre vanskelig tilfelle». Det innebærer at ingen lærere har orket å bli fast ved klassen særlig mer enn noen måneder av gangen. Rekorden er det «Tordentønna» som har. Jerndisiplinen hans holdt til sju måneder sammen med det som nå er 5B, men han fikk nok, han også.
5B er den mest krevende klassen på Storstaneset skole. Børre er den mest krevende eleven i 5B. Og jeg må vel være den mest naive læreren på skolen, som sa ja til å ha klassen i norsk, kristendom og engelsk, enda ryktet deres hadde støyet imot meg helt siden jeg begynte å undervise på stedet. Jeg lovet rektor at jeg ville prøve en periode, og jeg trodde virkelig at jeg hadde en mulighet til å roe dem – få dem til å konsentrere seg om å lære, i stedet for å terrorisere og bråke.

Børre dominerer eller preger hver skoletime. I kristendomstimene bytter han ut ord han ikke liker, i salmer og andre tekster. I stedet for å si «Amen» til slutt i en bønn, skriker han «NEMLIG» så høyt han klarer, og tramper samtidig i golvet med høyrefoten. Den fine salmen «Å leva, det er å elska» har han laget ny tekst til: «Å streva det er å drita, og turka seg etterpå!»

I engelsktimene leter han i ordboka etter stygge ord på engelsk. Ordene han finner skriver han pertentlig og korrekt med store, røde tusjbokstaver på ark som han river ut av kladdeboka si. Av arkene lager han papirfly som han sender rundt til dem i klassen han ikke liker; det vil si at samtlige av de andre elevene kan risikere å få et uskjellende papirfly i hodet.

Det nytter lite å snakke irettesettende til ham. Da blir han heller verre. I starten ble jeg rød og flau over alt det han kunne finne på å kalle meg, men jeg har blitt mer herdet etter hvert. Det vanligste navnet han har på meg er «masefitte», det kommer hver gang jeg prøver å få ham til å gjøre noe spesielt, eller få ham fra å gjøre noe som ikke er lov.

En kristendomstime for en måneds tid siden utartet til en svært begredelig seanse. Jeg hadde forsøkt å vise lysbilder, men så snart jeg slokket lyset begynte noen av guttene å kaste snøballer rundt i klasserommet. Snøballene lagde de av snø som de fikk tak i fra vinduskarmene på utsiden av klasserommet. Det morsomste var selvfølgelig å kaste framover mot lerretet og meg. Lerretet svingte snart hit, snart dit, ettersom snøballene klasket mot det, og heftet jeg skulle lese fra, ble bombet ut av hendene mine av et hardt og velrettet kast.

Det var ikke Børre som begynte, men han ble den aller ivrigste etter hvert. Da han slapp opp for snø, kastet han viskelær og annet innhold fra pennalet til Jeanette, som satt og hylte at han skulle la være. Jeg slo på lyset og ba om å få ro i klassen. Alle roet seg, utenom Børre. Da jeg ba ham om å slutte å kaste ting rundt seg, svarte han: «Jeg er ikke ferdig, masefitte!», og kastet Jeanettes pennal i tavla bak meg slik at resten av innholdet raste ut. Jeg holdt meg rolig og ba ham om å plukke opp alle Jeanettes ting og putte dem tilbake i pennalet hennes. Jeanette satt med jakka over hodet og gråt, mens de andre i klassen var bleke og tause. Børre trasset meg med et luende blikk, men resten av timen sa eller gjorde han ingenting.

I det lengste tenker en vel at en skal greie seg uten hjelp fra andre lærere eller rektor, men etter denne timen tok jeg Børre med til rektors kontor. Det har jeg gjort med umulige elever før, og da har det ofte vist seg at de har tenkte seg om før neste rampestrek.
Rektor spurte Børre om hva det var han hadde gjort. Børre svarte ikke. Jeg fortalte rektor hva som hadde hendt i den foregående timen, og la til at Børre generelt sett var ganske uvillig til å høre på irettesettelser og følge påbud fra lærer. Rektor smattet og ristet på hodet. «Børre, Børre, da! Dette har vi snakket om før, ikke sant? I klasserommet er det frøken som bestemmer, og da skal du gjøre slik som hun sier. Ikke sant? Nå må du vel huske dette, ellers må vi finne på en straff til deg, og det vil du vel ikke?»
«Samma for meg, parykk-pikk!»
Rektor ble rosa i kinnene, men lot seg ikke friste til å heve røsten. «Tupé, gutten min. Tupé heter det.»
Rektor så strengt og manende på gutten, men jeg skjønte at Børres blikk var sterkere enn rektors.
«Gå til time nå, og så husker du hva jeg har sagt.» Rektor viftet oss ut med en verdig mine.

Jeg har ventet på en passende anledning til å komme meg vekk fra 5B, og det har særlig vært Børres oppførsel, eller manglende samme, som har ført meg inn på den tanken. Men nå har vi på en måte blitt vant til hverandre – jeg vet hvordan jeg skal håndtere Børre for å tirre ham minst mulig, og Børre lar meg være i fred hvis jeg respekterer det store behovet han har for å få leve usjenert. Jeg har lært meg til å overhøre all banningen og det grove snakket – alle fy-ordene som ligger som tåkebanker rundt ham, slik at det er vanskelig å se ham klart. Jeg begynner egentlig å bli ganske nysgjerrig på gutten. Kanskje er det konkurranseinstinktet i meg som er vekket – jeg har bestemt meg for at jeg skal holde ut lenger med Børre og 5B enn det «Tordentønna» orket!

Dette er nok en gammel oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1996. Oppgaven dreide seg om å beskrive en person med Tourettes syndrom.
Det var litt morsomt å finne igjen denne teksten, etter at jeg mange år senere har skrevet om en skurk ved navn Børre Borch – som figurerer i boka «Lystløgneren». Jeg får en anelse om at denne Børre i oppgava her, kunne ha vært Børre Borch som barn…

tirsdag 12. oktober 2010

Hvile i øyeblikket


Når man velger å skape eller skrive noe, må man våge å gjøre det med tilstedeværelse og energi. Hvis man skal skrive en roman, kan man ikke bare ha transportetapper, det vil si en lang rekke av ting som skjer og skjer i en sannsynlig eller logisk rekkefølge. Det kan være spennende nok, men det kan for mange lesere føre til en følelse av at man overværer noe hastig og halvhjertet.

Man må våge å stoppe opp for å hvile her og der, gi leseren og historien ro, slik at det blir rom for fordøyelse. Dette kaller jeg «å hvile i øyeblikket.» (Ikke spør meg hvor jeg har dette uttrykket fra, mest sannsynlig har jeg vel stjålet det fra noen?)
Man kan ikke beskrive alt i en roman like omstendelig, men av og til må man ta seg tid til en aldri så liten miljø-, person- eller naturskildring – stoppe opp ved et spesielt bilde eller en spesiell scene. Her gjelder det å ta fram paletten og ta i bruk både brede og fine pensler – gjøre seg litt flid for å få til et for eksempel naturalistisk, ekspresjonistisk eller romantisk uttrykk – avhengig av hva slags type bok man lager eller hvordan man liker å gjøre det.

Det kan selvsagt bli for mange utbroderinger og inngående beskrivelser, men det blir litt smak og behag, ikke sant? En konsulent kan – i forbindelse med språkvask og korrektur – merke av en mengde avsnitt og notere i margen at forfatteren bør/må korte ned - «spør deg selv om det er nødvendig å ha med dette for å forstå handlingen», kan det stå.
Jeg kan kjenne det protestere i meg når jeg får slike kommentarer. Selvfølgelig er det viktig å være kritisk og vurderende – alltid på vakt mot kjedelige øyeblikk og stillstand – men det må også være lov å beskrive og utbrodere en del, uten at noen skal pirke i det og spørre om det er nødvendig?
Hvor kjedelig skulle ikke litteraturen bli, om man utelot alt som ikke var nødvendig? Ble det i det hele tatt igjen noe litteratur, om vi skulle måle den mot hva som var nødvendig til enhver tid?

fredag 8. oktober 2010

AVSLAG II


I forrige uke fikk jeg nok et avslag, et begrunnet avslag. I lang tid har jeg trodd at jeg har ønsket meg begrunnede avslag, heller enn ubegrunnede, fordi jeg mente at begrunnede avslag kanskje kunne hjelpe meg videre.

Nei, nå har jeg i stedet funnet ut at begrunnede avslag ikke er til særlig hjelp for meg. Hvis forlaget ikke liker ideene mine eller stemmen min, så holder det å vite akkurat det – jeg trenger ikke å vite hvorfor.
Ja, jeg innrømmer at jeg er sår overfor kritikk, og det gjør vondt når den kommer, og særlig når jeg ser at den for så vidt er fortjent – fordi den rammer da, den preller ikke av.
Jeg er selvkritisk, og når andre etter en rask gjennomlesing av manuset mitt gir meg noen eksempler på hva som er feil og dårlig, og lar dette være forklaringen på hvorfor det ble nei, så gir det meg en skikkelig nedtur, og lite annet. Jeg skjønner at det de påpeker er dårlig, jeg går med på det. Men essensen er at de ikke liker det jeg lager, og når man sitter med fasiten – «vi skal takke nei til denne» – da finner man lett noe å liste opp som begrunnelse for hvorfor de ikke synes det holder mål.
Jeg kan forstå feilene de lister opp som fortjent og det kan være på sin plass at de blir påpekt, men hvis de bare hadde likt ideene mine, da hadde de sett potensialet i teksten og gitt meg ja til utgivelse, til tross for feil og mangler. Da hadde de villet arbeide sammen med meg om å lage et sluttprodukt vi alle ville ha vært fornøyd med.


«Go on failing. Go on. Only next time, try to fail better.»
Samuel Beckett

torsdag 7. oktober 2010

GRAVSTEINER

En vakker høstdag. Sola skinner fra blå-åpen himmel. Den skinner med september-distanse, uten ekte deltakelse. Solskinnet setter dagen i et nøkternt, konturerende lys, men varmer ikke.
Føttene mine trasker på kirkegården - omkranset av høstpryd ligger den som en vakker hage ved Guds hus.

Gravsteiner kaster lange skygger, som om de strekker seg etter hverandre og søker kontakt.
Blikket mitt finner en liten, værslitt, gråblass stein, nesten borte i overgrodd buskas.
«Pige Henrikke Hansdatter Hansplads
f 1876
hentet hjem til Gud Fader 1918»

Lange, svaiende gresstrå kiler gravstein-teksten i takt med brisens lette, små løft.
Gravsteiner kaster lange skygger. Små gravsteiner kaster mindre skygger.

Noen rader lenger bort finner jeg Martin. Den dagen han frøs i hjel, hengende som en klesklype over iskanten ved råket han selv brøt opp, besørget han at slektsgården fikk møte sitt øde.
«Odelsgutt Martin Poulsson Enerby
d 1957 12 år gml»

Gravsteiner kaster lange skygger. Noen gravsteiner kaster skygge inn i den store skyggen bak kirken. Denne skyggen er total, mørk, uten lyse spetter, og kald.

Gresset bak kirken er langt og fuktig. Noe ved luften blir dugg-friskt, men atmosfæren er tyngende trist.
«Vår lille solstråle er sloknet
Malene
f 12 april 1925 - d 3 mai 1932»

På toppen av Malenes gravstein står en liten due av hvit porselen. Den står halvt vendt over kanten, som om den kikker ned på Malene, prater med henne og kurrer fredelig over hodet hennes.
Gravsteiner kaster lange skygger. Den totale skyggen bedøver inntrykket av en enkelt skygge.

Ved utgangen, på den mest solrike delen av kirkegården, finner jeg en stor, svart gravstein.
«Bankchef Andreas Godtfred Hansen
f 2 mai 1910 - d 14 feb 1968
Høyt elsket, dypt savnet»

Solstrålene spiller i den kompakte, glinsende steinen, og i den overdådige, nesten selvlysende gullskriften.
Bankchef Hansen framstilles for meg som en høyt skattet, dyrebar person. To tørre, raslende sølvgraner står i stivnet givakt ved hver sin side av gravsteinen. Gresset har forlengst tørket til støv ved gravsteinens fot.
Gravsteiner kaster lange skygger. Noen gravsteiner kaster ikke skygge nok.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995

tirsdag 5. oktober 2010

VENTETID


Jeg venter på toget
som kanskje kommer.

Dagbladet
er utlest og medtatt

En yoghurt er fortært,
samt ei vassen lefse.
En kvikk-lunsj
tre wienerbrød
fire kopper kaffe
gikk samme vei.



Har vært på do
noen ganger.
Er kvalm
urolig i hele kroppen
særlig magen.

Åpner stadig døra
for den svette, nervøse
eldre dama
med sviende reisefeber
og fem kolli.

Vi skal med toget.
Toget som kanskje kommer.

Klokka på veggen
forlanger observasjon
til hvert lille tikk.
Viserne må være limt,
Karlsons lim eller Araldit,
et hardt slit å tikke ett tikk.

Klokka på veggen,
dama med reisefeber og kolli
og jeg

sliter oss fram til togets eventuelle ankomst.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995

mandag 4. oktober 2010

ENSOMHET


















Jeg sitter i rommet som er mitt
Her er litt lys og mye mørke
Hvem vet hvor stort rommet er;
i alle retninger er mørket tøyelig.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Utenfor vet jeg om en lang, smal gang
der andre mennesker møtes
og beveger seg mellom eget og andres rom.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Som jeg satt da døren min en gang ble åpnet
og en strime av lys søkte seg inn mot meg
- kunne avsløre hvem jeg er.

Jeg sitter i rommet som er mitt
Skrittet mot døren er for stort
og verden utenfor forblir utenfor
- jeg er utenfor.

Jeg sitter i rommet som eremitt
Ingen utenfor vil komme innenfor
En gang ble døren åpnet
og jeg gjemte meg i det tøyelige mørket.

Oppgavebesvarelse til «Skrivekurs for skrivelystne» 1995